Johan Harstad

Johan Harstad, født 1979, er uten tvil en av de mest særegne og interessante forfatterne i sin generasjon, ja, i norsk og nordisk samtidslitteratur generelt. 

Harstads unike litterære uttrykk ble etablert allerede da han debuterte i 2001 med den lille kortprosasamlingen Herfra blir du bare eldre. Siden den gang har han vært en produktiv og allsidig forfatter med et verk som på stadig mer imponerende vis vever sammen populærkulturelle referanser og mytologier med en nærmest ikonoklastisk litterær nytenkning. 

Under brosteinen, stranden! er nok et høydepunkt i dette unike forfatterskapet, en nær tusen siders roman med et vell av seriøs og kuriøs kunnskap, humor, vitebegjærlig tenkning, en vidløftig mengde eksperimentelle litterære komponenter og imponerende dramaturgiske konstruksjoner. Og som et mulig ledemotiv for romanen står den ekstraordinære oppdagelsen av en brosteinsformet gjenstand som ved berøring etter sigende skaper illusjonen av å erfare et helt liv på bare syv minutter.

Til tross for det komplekse mylderet av hendelser, tidssprang og de omskiftelige scenerommene vi blir trukket inn i, klarer Harstad, lekent og behendig, å geleide både leserne og sine mange karakterer gjennom romanens utstrakte og konglomeratiske narrativ på særs givende og frydefullt vis. 

Det synes å ligge en både livserfaren og ungdommelig nyfikenhet i Under brosteinen, stranden! Et sted i romanen skriver forfatteren følgende våkne og fortrøstningsfulle postulat: «En sentral del av spesielt unge gutters modus operandi i omgivelser hvor ingenting spesielt foregår er nettopp å finne ut hva som egentlig foregår, overbevist som de er om at noe, skjult eller ikke, faktisk foregår. Dette involverer vanligvis en hel del trasking 360° rundt ting og bygninger, med et skimmer av en følelse av at det du gjør er et resultat av samfunns­messig samvittighet mer enn noe annet, fordi hvis noe skulle foregå her og de senere blir spurt om hvorfor de ikke sa fra eller gjorde noe med det, vil det ikke ta seg godt ut, ikke for noen vil det det.»

Under brosteinen, stranden! er utvilsomt, blant mye annet, også en politisk roman, en politisk roman for vår tid, så å si, og dermed er den fortvilet og rasende på samme tid, desillusjonert og fabulerende henført, den er både nostalgisk og som en nåtidig sciencefiction-fortelling, som et foranskutt lyn. Og ikke minst er den gripende i sin portrettering av de menneskelige anliggender, rørende i sin usentimentale trassighet på både romanens og verdens vegne.