Sirpa Kähkönen: Graniittimies ("Granittmannen")

Fulle av framtidstro forlater Klara og Ilja alt, selv de finske navnene sine, og går seks hundre kilometer på ski til utopiens porter. Det unge ekteparet vil være med og bygge et nytt, fritt og rettferdig samfunn. Året er 1922, i Petrograd.

I årene etter den finske borgerkrigen var det flere tusen kommunister som hoppet av eller ble fordrevet til Sovjetunionen. Men det var ikke et arbeidernes lykkeland som ventet dem på den andre siden av grensen. I stedet ble det en hard kamp for å overleve i nød og elendighet, og med Stalins forfølgelser endte flere med å dø som fiende av folket. Drømmene ble knust, og til slutt sto de røde idealistene igjen uten noe hjemland.

Sirpa Kähkönen kjenner denne epoken som sin egen bukselomme – eller som sin bestefars bukselomme, for slektshistorie er en av renningstrådene i romanen. Men historiekunnskapene utgjør bare en bakgrunn for en rørende og dypt menneskelig litterær vev som løfter fram historisk marginaliserte enkeltskjebner og puster liv i en by som er helt og holdent forsvunnet.

Kähkönen bruker ordet "androtoper" om vennekretser fra fortida der skjebnene belyser vendepunkter i historien. Og for en forsamling den er, vennekretsen i Petrograd! Den opportunistiske Tom, den unge sirkusstjernen Shura, den elegante Jelena, forretningsmannen Henrik, den begavede Galkin – og Iljas lillebror Lavr, som ser sannheten i øynene og vender tilbake til Finland. Og framfor alt Gledessmedene, de utallige foreldreløse og ødelagte gatebarna. To av dem, Genja og Dunja, tar Klara til seg som sine egne barn. Gjennom denne vennekretsen åpner Kähkönen et menneskelig perspektiv på hjulene i det kommunistiske maskineriet og viser samtidig hvor lett det er å lukke øynene – og hvor tidkrevende og smertefullt det er å åpne dem igjen.

Graniittimies er i høy grad Klaras og gatebarnas historie. Der Ilja, en ordentlig bolsjevik, sitter i en lenestol utstyrt med et skilt fra staten, betrakter Klara samfunnet fra et annet nivå og ser både mer og skarpere. Midt i knappheten opprettholder hun et fast punkt i barnas liv, med suppekjøkken, gymnastikk, arbeidstrening og paradeforberedelser. "Iblant er det nesten så jeg tror på det", sier Sjuras pappa til Klara "At det kan være mulig å bygge en liten utopi. Du er dette lille, Klara. Du gjør det til virkelighet." Og Klara svarer: "Finnes det noe annet enn det lille her i livet?" Akkurat som Klara har Kähkönen øye for det lille og hverdagliges symbolverdi og betydning i forhold til store tanker og konstruksjoner.

Språket i GraniittimiesGraniittimies er levende og visuelt, med et sjarmerende anstrøk av en klang fra gamle dager. Til å begynne med snakker Klara som et vitne for senere generasjoner, først fra årene da byen het Petrograd, så fra Leningrad. I tredje del møter vi vennene i Skatsjkijs Tolstoj-aktige kulisser, og nå er fortelleren utenforstående. Fjerde del – en hjerteskjærende dyster avrunding – knuser de siste gnistene av håp for utopien. I femte del står vi i ruinene.

Når utopien begynner å rakne, flykter en bjørn – nasjonaldyret – fra sirkuset og svømmer med jerngrime om halsen langsetter den vakkert reflekterende, men stinkende kanalen der møkka løftes opp på gatene og inn i kjellerne, inn til gatebarnas krypinn og til Klaras og Iljas vindusløse bolig i et fyrrom.

Lenin dør, Petrograd blir Leningrad, og de finske utopibyggerne blir fiender. Gatebarnas tillit sviktes, mennesker forsvinner, papirer og minner brennes. Når utrenskningsbølgene slår over byen, blir offerviljen og ideologien endelig avløst av egoisme og falskhet.

Lenge greier Klara å tro på det umulige, men når Thomas Mores forbudte verk finner veien til sykesenga hennes enda en gang, er det ikke mye tro igjen, og Klaras enkle ytring sier alt: "Det flykter fra oss."

Sirpa Kähkönen er en prisbelønt prosaist som er kjent for sine mange bøker om de vanskelige årene i Finlands nære historie. Graniittimiesvar nominert til Finlandia-prisen i 2014.