Emma Puikkonen

Mennesket og oljen er ikke atskilte entiteter. Fossile brennstoff utgjør et usynlig grunnlag for økonomien og samfunnet, og allerede fra 1800-tallet har vi levd i en periode som har blitt kalt fossilkapitalismen. Olje og oljederivater har smøget seg inn i oss og i livene våre. Dette er utgangspunktet for Emma Puikkonens roman om oljen, menneskehetens svarte speil. Den magisk vakre romanen går i dybden på et enormt emne og tvinger oss til å tenke, og de svarte, glinsende overflatene gjenspeiler urgamle og dagsaktuelle temaer som forholdet til natur og miljø, menneskets mot og kvinnens rolle i ulike situasjoner.

Fortellingen beveger seg episodisk over et tidsspenn på rundt 150 år. Vi følger tre sterke kvinneskikkelser som er knyttet til hverandre. Den første kommer til orde under oljekrisen i 1973 – Lotte Teer, som tilbringer ungdomsårene i Amsterdam. Hun ender med å gjøre karriere i selskapet Shell, avanserer til å bli ledende klimaendringskonsulent og er i flere tiår med på å dekke over sannheten om miljøskadene oljeproduksjonen fører med seg. Ida Tarbell er født på slutten av 1800-tallet og er en pioner i den undersøkende journalistikken. Hun tar leserne med til oljefeltene i de amerikanske sørstatene, der oljekapitalismen oppsto. Funnet av det svarte gullet fører til et oljerush og får folk til å drømme om store rikdommer, men utsiktene blir raskt dystre etter hvert som bransjen monopoliseres og det viser seg hvor ugjenkallelig oljen forandrer oss. «Menneske og skrap begynner å gå i hverandre, overlappe, vokse seg inn i hverandre», konstaterer Ida Tarbell i romanen. Den unge økoaktivisten Astrid Fuglesang lever på slutten av 2020-tallet, da det settes spørsmålstegn ved oljens posisjon som grunnlaget for energiproduksjonen. Som en del av den nye gjør-det-selv-miljørevolusjonen saboterer hun en fortsatt fungerende oljeplattform. Etter å ha blitt avslørt ender hun med å gjemme seg på en plattform som skal rives, og der treffer hun Lotte Teer, som slites av indre konflikter.

Den fjerde karakteren er oljen, et nærmest guddommelig element med en mange millioner år lang historie som går som et gripende, funderende dikt gjennom resten av teksten. Oljen er komprimert solenergi som slumrer i hulrom under bakken, veller fram og bukter seg inn i menneskenes blodårer – den er «livet som en så tett masse at en bare må gi seg over».

Emma Puikkonen (f. 1974) er en av Finlands viktigste samtidsprosaister. I bøkene sine utforsker hun brennende aktuelle temaer og fenomener, den siste tiden med klimaendringene i forgrunnen.
Hun er utdannet teaterregissør og underviser i skrivekunst og teater. Boka Eurooppalaiset unet («Europeiske drømmer», 2016, ikke utgitt på norsk) var nominert til Finlandia-prisen og Tulenkantaja-prisen, og forrige roman, Lupaus («Løftet», 2019, ikke utgitt på norsk) var en kritikerfavoritt. Romanen Musta peili («Det svarte speilet», 2021, ikke utgitt på norsk) ble nominert til Runeberg-prisen.