Guðbergur Bergsson: "Þrír sneru aftur"

Guðbergur Bergsson ble født 1932 og har en lang litterær karriere bak seg. På 1960-tallet skrev han revolusjonerende romaner, var budbringer for fornyelser i fortellerkunsten og representant for radikal kritikk av sjåvinisme, klassesamfunn og servilitet.  I romanene hans trådte nåtidas jevne islandske befolkning fram på scenen: folk i fiskeindustrien, sjømenn og kontorister, frigjort for standardforestillinger. Tómas Jónsson fra boka av samme navn – Tómas Jónsson – bestseller – er sannsynligvis den mest berømte kontoristen i islandsk litteratur, en gammel knark som pga. alderdomssvekkelse ligger i senga si, der han ser tilbake på sitt liv og sin tid.

Guðbergur Bergsson har publisert mer enn tjue romaner, skapt dikt, utgitt noveller og skrevet både erindringsbøker og såkalt autofiksjon samt artikler og essay. I tillegg har han vært en av sitt lands mest produktive oversettere. Gjennom oversettelsene har han skaffet sine landsmenn adgang til mange basale verk i den spanske og latinamerikanske litteraturen, bl.a. Don Quixote av Miguel de Cervantes og Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez samt fortellinger av Jorge Luis Borges, Júan Rulfo og mange, mange flere.

I etterordet til sin oversettelse av Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez sier Guðbergur Bergsson: "Det hviler en eller annen bibelsk stemning over fortellermåten i Hundre års ensomhet, og det dreier seg formodentlig om et motiv fra en av Mosebøkene. Hamsun var muligens den første forfatteren som brakte denne myten i en moderne skikkelse og førte den ned til jorda i en roman, idet han førte sitt folk over fjell og ørkener på jakt etter markens grøde i en ny utforming. Siden reiser det seg en by i dette forjettede landet, et Sommerhuse som i Halldór Laxness' Frie menn,som forlates og legges øde etter en oppgangstid fulgt av blodskam og syndflod i menneskenes sjel. Atskillige forfattere har gjentatt dette stoffet fra Det gamle testamente med utallige variasjoner og med godt eller ikke fullt så godt resultat.  Handlingens foretrukne scene har spesielt vært land eller landområder som en gang utgjorde en ny verden, men som nå har gått tapt. Det dreier seg om slektsromaner som er inspirert av luthersk eller kommunistisk ånd, og som på en spesielt degenerert måte berører synden og setter seg som mål på en gang å være et nasjonalsymbol, en straffende pisk og en kjærlighetserklæring til slektens sted. De mest kjente forfatterne av denne typen hatkjærlighetsromaner er Hamsun, Faulkner, Laxness, Rulfo og Marquez.“

Knut Hamsun skrev om denne verdenen i lyset av savnet, Halldór Laxness skildret den som en verden av stagnasjon og håpløs kamp for det daglige brød, men hos Guðbergur Bergsson er disse målestokkene fraværende. Han snur alt på hodet og følger ingen oppskrifter som er gitt på forhånd, men den straffende pisken mangler definitivt ikke, og iblant heves den høyt til slag. Kjærlighetserklæringene er derimot mer tvetydige, for ikke å si mangetydige.  Inderlighet og ironi kjemper med hverandre.

Scenen for fortellingen i Tre mand vendte tilbage er en avsidesliggende gård på landet, ikke langt fra en fiskerlandsby ved Islands sørkyst. Dette isolerte og avsidesliggende stedet utfyller rollen som ramme om det kjente litterære motivet som Guðbergur Bergsson snakker om i etterordet som er sitert over. Gården er et slags nasjonalsymbol.  Den får uventede besøk, og tidens forvandlinger kommer brasende inn. I romanens sentrum står to jenter som har blitt forlatt av mødrene; mormoren og morfaren, som for jentene kommer i mors og fars sted; sønnen på gården, egensindig og amper; samt en gutt fra fiskerlandsbyen som iblant oppholder seg på gården fordi moren hans er syk.  Inn i denne ensformige verdenen trer nå tre utenlandske menn, først to engelske turister, venstreorienterte akademikere, som er overbevist om at Island er en naturperle, og senere en tysker som er nødt til å holde seg skjult.  Disse tre vender tilbake, englenderne som soldater og tyskeren som turist.  I begynnelsen av romanen er gården et slags fristed som representerer uforanderlighet og stagnasjon, men litt etter litt bryter tidens syndflod løs: besettelse, krig og samfunnsoppbygging – moderniteten, kort sagt.  De amerikanske troppene dukker opp og setter hele samfunnet på hodet, forvandler livsformene totalt, og da troppene drar igjen, tar turistindustrien over. Jentenes mødre flytter til fiskerlandsbyen, møter soldater og flytter til USA.  I tillegg opptrer det også en bok med samme titel som romanen, Tre mand vendte tilbage, en beretning om skipbrudne som sønnen på gården leser for gutten fra fiskerlandsbyen mens gutten bor på gården fordi moren hans ligger på sykehuset. Etter krigen vender de amerikanske troppene tilbake, nå som mannskap i forsvarsstyrken, og dermed forandres alt.  Alle forsøker å få jobb hos troppene, og den sosiale oppstigningen går ofte hånd i hånd med serviliteten.  Imidlertid medfører den realistiske framstillingen at det blir leseren selv som fortolker, og vår forståelse av verket avhenger dermed i betydelig omfang av vårt eget verdisett og av den menneskeoppfatning vi hver især møter opp med.