Lars Amund Vaage

Lars Amund Vaage har et langt og allsidig forfatterskap bak seg: Siden debuten i 1979 har han skrevet noveller, dikt, barnebøker, essayistikk og romaner. Og med Det uferdige huset virker det som om forfatteren har satt seg fore å smelte sammen mange av de kyndigheter og erfaringer han innehar som forfatter – både skriftens og livets erfaringer, er det på sin plass å presisere. Slik sett står Det uferdige huset frem som en nær sagt høynet vending i forfatterskapet. «Høynet» fordi Det uferdige huset er en av Vaages fineste utgivelser, og «vending» fordi romanen vokser frem som et makeløst verk, til tross for at det umiskjennelige ved forfatterens oppmerksomme stil og mange av Vaages kjente grunnmotiver tydelig er til stede også denne gang.

Med sin nye roman fører Lars Amund Vaage forfatterskapet flere steg videre. På den ene siden utvikler han den avklarte, dype og personlige skriften vi kjenner fra hans tidligere romaner, men Det uferdige huset er også en bredt anlagt fortelling der forfatteren kombinerer og drar veksler på elementer fra en rekke tradisjonelle litterære former og disposisjoner. Vaage både hinter og tar åpent i bruk et mylder av sjangergrep og formularer som vi fortrinnsvis kjenner fra fordums tiders dannelsesberetninger, oppvekstskildringer, bygdefortellinger og kunstnerportretter, for å nevne noen av forbindelseslinjene forfatteren helt tydelig er seg bevisst. Men så er Vaage i samme stund også en erfaren forfatter som vet å skygge unna pastisjens lunefulle muligheter. Vaage er først og sist en utforskende og vitebegjærlig romanforfatter som skygger unna nostalgiens og søtladenhetens lettvinte fristeder også når han gir seg i kast med distinkte elementer fra f.eks. den historiske romanen.

Det uferdige huset er et rikt, tenkende prosaverk – det går en essayistisk tråd gjennom romanen, ja så rød er tråden at man må kunne kalle den en romanpoetikk og en kunstpoetikk.

 «Alle endrar seg, også dei døde», tenker hovedpersonen Gabriel et sted i boken, og kanskje er nettopp denne erklæringen en bærende mening i Lars Amund Vaages roman. Kunststykket ligger i at Vaage makter å kombinere både etisk selvgransking og estetisk refleksjon i en roman som bølger frem mot uventede erkjennelser.