Maria Turtschaninoff

Over litterære øyer, som er både utilgjengelige og paradisisk fruktbare, hviler det et selsomt lys. Med fantasyromanen Maresi. Krönikor från Röda klostret (”Maresi. Krøniker fra det røde klosteret” på norsk), skaper Maria Turtschaninoff ytterligere en minneverdig litterær øy. Øya Menos, et navn som kan kobles til menstruasjon, er jentenes tilfluktssted. Her har ikke menn adgang og relasjonene mellom jenter og kvinner blomstrer.               

Romanen er en frittstående del av de tidligere skildringene Arra og Anaché, som utspiller seg i tilstøtende land. Historien om det røde klosteret minner om et drama fra antikken, med urgudinner som intervenerer i livet. Turtschaninoff introduserer et bredt persongalleri, alle med fantasifulle navn som Maresi, Jai, Heo, Nummel, Dorje, Loeni. Omslagets kontemplative skjønnhet med de blodrøde elementene tilhører også sjangeren. Kartene, som er så viktige i fantasylitteraturen, er mer fantasifulle antydninger i lyse pastellfarger enn reelle veivisere. Likevel bidrar de til helheten ved å understreke stemningen.

Maresi Enresdotter er klosternovise. Hun er førstepersonsfortelleren som motvillig ser tilbake og skriver ned sin fortelling. Hun bærer et vitnesbyrd: ”Lukten av blod. Lyden av knasende bein. Jeg vil ikke mane frem alt dette igjen. Men jeg må”. Maresi, som har opplevd hungersnød og som søkte tilflukt i klosteret som niåring, vokser og lærer i klostermiljøet. Hun jages av mørke krefter, men finner styrke, ikke minst i lesingen og kvinnefellesskapet.

Skildringen er påtrengende, nærmest klaustrofobisk, ettersom alt utspiller seg i lukkede omgivelser, på øya, i klostersalene og i grotteganger. Isolasjonen på øya brytes brutalt av Jais ankomst. Hun er på flukt fra faren sin, som begravde søsteren hennes levende. Jai og Maresi har det til felles at begge har vært vitne til sine søstres død. De har forferdelige traumer, men de bearbeider dem etter hvert som de finner sine helende og magiske styrker. Jentenes hår spiller her en viktig rolle. I håret bor styrken deres, og de kan faktisk kamme frem en storm for å stanse inntrengere.

I Turtschaninoffs kyndige hender blir fortellingen både troverdig og overbevisende som en kraftfull motstandsvisjon. Til tross for at fortellingen utspiller seg langt borte i en ubestemt tid, hersker det ingen tvil om at den kommenterer æresrelatert vold og kvinneundertrykkelse – akkurat som de tidligere bøkene hennes gjør. Visjonene om jentene styrke, henviser til urettferdighet i vår samtid, og budskapet er krystallklart: Våg å gjøre motstand! Her utspiller det seg intet mindre enn en kjønnskrig i miniformat, med et konsekvent kvinneperspektiv. Turtschaninoff gjenbruker på en smidig måte jenteskildringens standardelementer, som da Maresi, likt en Anne fra Grønnebakken, drømmer om å starte en skole for undervise jentene i landet sitt. Ursula Le Guins The Tombs of Atuan (1970) i Earthsea-trilogien, som gestalter en kvinnekrets hvor jenter også utsettes for overgrep, er også nært beslektet med boken.

Maresi kan leses som en allegori som leker med dramaturgien i det antikke dramaet, og skaper dermed en fantastisk jentefortelling der jentene bruker sin styrke til å stå imot vold fra menn. Turtschaninoff er blendende i sin skildring av matriarkatet som følger den månedlige blødningens magiske krefter, danser jomfrudansen og utøver en feministisk form for selvforsvar ved hjelp av magi. De modige sammenflettingene av elementer fra forskjellige sfærer kombineres med forbløffende letthet til en spennende, ettertenksom og visjonær fortelling. Det føles som at myten er blitt levende igjen.