Sólrún Michelsen: Hinumegin er mars

Sólrún Michelsen
Photographer
Kontakt forlaget
Roman, Mentunargrunnur Studentafelagsins, 2013. Dansk oversettelse av Kirsten Brix.

Fortelleren er i begynnelsen av sekstiårene og erkjenner nå for alvor at den korteste delen av livet står igjen.  Dette er fortellingen om moren som er på vei ut av livet, og samtidig glimtvise skildringer av hvordan tilværelsen har formet seg for henne og datteren hennes. Hinumegin er mars ("På den andre siden er mars") er et poetisk portrett av det å eldes, og betoner at det handler om å stanse opp og nyte hvert øyeblikk.

Moren bor alene, men får stadig større problemer med å klare seg selv. Blir mer og mer dement og får altfor lite hjemmehjelp. Det er umulig å få en sykehjemsplass, og vi hører om hennes barns problemer med å ta seg godt nok av henne. Gjennom boka venter de utålmodig på det nye sykehjemmet som er under bygging, og fortelleren håper halvveis i skam at moren skal greie seg til det er ferdig.

Hun forsvinner gradvis gjennom romanen, og på et tidspunkt får vi vite at hun er borte, dvs. at det mennesket hun var, ikke er der mer. En vesentlig handlingstråd er manglende omsorg for de gamle, og vi hører om hjemmehjelpene som snakker til henne som om hun var et barn i stedet for å ta henne på alvor. En annen handlingstråd er døden og å si farvel. Når hun har kommet på sykehuset, vet vi at det er siste gang, og da er det sorgen som kommer i fokus.

Overveielser om kvinners rolle i livet er en vesentlig del av boka. Vi hører om ”en hær av kvinner” og oppgavene deres, og fortelleren har både sin mor og sine barnebarn å ta seg av i denne delen av livet. Hun sier at hun har valgt å slutte å jobbe for å få tid til „å gjøre alt det jeg ikke fikk gjort, og som jeg alltid har lengtet etter å gjøre”. Det blir lagt opp til at det spesielt er skrivingen hun har lengtet etter å kunne vie seg til, og som hun nå forsøker å få tid til blant omsorgsoppgavene.  

Boka er en blanding av fakta og fiksjon, og fortellerens erindringer veves sammen med morens, spesielt fra barndommen. I korte glimt får vi et inntrykk av hvordan man levde da hun var barn, og vi får en vakker beskrivelse av en fisketur med faren, der den unge piken klarer å få fangsten i land, helt alene. Moren blir også beskrevet som en glad, annerledes og moderne mor for datteren og hennes venninner. Hun er også den som eldre og enke alltid får besøk, fordi hun oppfyller de to budene fortelleren formulerer om hvordan man skal ta imot gjester for at de skal få lyst til å komme igjen: ”Beklag deg aldri!” og ”Se alltid ut som om du er glad for og overrasket over å se dem!” Dette har moren greid helt til nå som hun har blitt dement.

Stilen er poetisk, noen kapitler nærmest dikt, og tross de tunge temaene som behandles i boka, er det poesien i livet som står i sentrum. Livet blir beskrevet som en reise i forskjellige stadier, der man ikke alltid er seg bevisst å være til stede i de enkelte stadiene og få så mye som mulig ut av dem. Det har moren vært, og romanen er en betingelsesløs kjærlighetserklæring til henne og til livet.