Juha Itkonen

Begrunnelse:

Krisen begynner midt i hverdagslivet: med en lykkelig mann og familiens tredje barn på vei. Når Roses graviditet er nesten halvveis, ligger fosterets liv plutselig på vektskålen, og paret stilles overfor et urimelig valg. Tragedien får forholdet til å vakle og ryster alt det sikre. Nå lever de hverdagene i fare og ikke i trygghet. De må nøye seg med “en stor usikkerhet og et lite håp".

Ihmettä kaikki (Allt ett under, Förlaget M, kommer ut på svensk i september 2020, overs. Camilla Frostell) er en familiefars rystende intime og intense skildring av en lang unntakstilstand, en uutholdelig usikkerhet som blir en prøvelse både for kjærligheten og for det skjøre og faste i livet.  Fortellingen, som begynner med et lite, ufødt barn, fordypes i Itkonens hender til en gripende og inderlig betraktning over gleden og sorgen, kjærligheten og foreldreskapet, muligheten for en tro og en gud, håpet og overlevelsen – menneskehetens sentrale spørsmål konkretiseres akutt og smertefullt på kloss hold.

Et sterkt gjennomgående tema i verket er kommunikasjon, hvordan den opprettholdes, og faren for at den brytes. Den vanskelige livssituasjonen åpner en kløft mellom de to partnerne, for selv om de har nøden og sorgen felles, er den enkeltes opplevelse dypt personlig. Itkonen skildrer med stor kyndighet hvordan det føles for familiefaren å stå på den ene siden av kløfta og skimte ektefellen langt borte på den andre. På en rørende halsstarrig måte greier fortelleren selv i de tyngste øyeblikkene å holde kanalen åpen: Han søker kontakt ved å snakke, berøre, skrive brev. “Jeg er ikke din fiende, jeg er din mann.” Når kreftene er i ferd med å avta og Rose truer med å synke ned i sin egen utmattede virkelighet, støtter mannen seg på sin rolle som støttespiller og som den som får hverdagene til å gå rundt.  “Ser Rose at denne enorme sorgen i menneskeskikkelse ligger oppå meg, og at jeg ikke har krefter til å dytte den vekk? Jeg vil ikke at hun skal se det. Hun får ikke se det. Jeg får ikke være tristere enn henne.”

Romanen består av to deler, der den første ender i sorg, på badstubenken og i hjemmets varme. Det som har skjedd, har satt sine spor: “Jeg er ikke sikker på om jeg tør å dra herfra noen gang.” I den siste delen av verket fortsetter den plagsomme berg-og-dal-banen. I denne nye unntakstilstanden, nok en gang ved grensen av et skjørt liv, kjemper paret seg fram mellom familielivets hverdag og intensivavdelingen for nyfødte. Litt etter litt vokser det imidlertid fram et forsiktig håp. Undere skjer. I slutten av romanen er vi stadig midt i hverdagslivet, men i en ro som nå rommer en paradoksalt fortrøstningsfull visshet og erfaring om at “mennesket alltid er i fare”. I en uutholdelig usikkerhet kan vi finne en vei til å holde ut usikkerheten, det må vi, ellers kan vi ikke leve.

I livets og dødens nærhet er mennesket på sitt skjøreste og mest følsomme; der råder tåke og klarhet på én og samme tid. Dit tar Itkonen med seg leseren – modig og oppriktig, på vei mot det vanskelige, smertefulle og usikre.  Det sier mye om forfatterens dyktighet at han så suverent lykkes med å forene skarpsynte og analytiske observasjoner med et ytterst gripende og intimt narrativ. Resultatet er denne romanen, rystende finstemt i all sin fryktløshet. 

Juha Itkonen (f. 1975) utga sin oppsiktsvekkende debutroman Myöhempien aikojen pyhiä i 2003.  Etter det har han gitt ut flere romaner. Anna minun rakastaa enemmän (2005, Låt mig älska mer, Albert Bonniers förlag, 2008, overs. Camilla Frostell) fikk den finske statens litteraturpris.  Itkonen har blitt tildelt blant annet Kalevi Jäntti-prisen for unge forfattere, og bøkene hans har vært nominert til både Runeberg-prisen og Finlandia-prisen.  I tillegg til romanene har Itkonen skrevet en novellesamling, skuespill og en barnebok. Av de siste årenes produksjon kan nevnes reiseskildringen Minun Amerikkani (2017), Ihmettä kaikki (2018) samt Juha Itkonens og Kjell Westös felles prosjekt 7 + 7: brev i en orolig tid (2019).