Agneta Pleijel

Agneta Pleijel
Photographer
Göran Segaholm
Agneta Pleijel: Doften av en man. Roman, Norstedts, 2017

Agneta Pleijel (f. 1940) har arbeidet i de fleste sjangre – som dramatiker, poet, litteraturkritiker og romanforfatter. Det store gjennombruddet kom i 1987 med Vindspejare, en roman løst basert på hennes egen slektshistorie, i Sverige og på Java. Hennes egen slekt var også utgangspunktet for trilogien med historiske romaner – Drottningens chirurgKungens komediant og Syster och bror – som hun skrev tidlig på 2000-tallet. I Doften av en man (ikke utgitt på norsk) er det sitt eget liv hun tar for seg: romanen er andre del i en selvbiografisk serie som ble innledet med den kritikerroste Spådomen (2015).

Doften av man kretser som tittelen antyder om menn, men mest på overflaten. For den unge kvinnen på vei ut i yrkes- og voksenlivet som spiller hovedrollen, er mennene et middel og en målestokk snarere enn et mål i seg selv. Det er tidlig 1960-tall, og den unge kvinnen har nettopp flyttet til Göteborg for å lese litteraturvitenskap på universitetet. Det nye livet er temmelig ensomt, men aldri kjedelig – hun studerer, reflekterer, innleder nye bekjentskaper og skriver brev hjem. Morens og farens raknende ekteskap, som sto i fokus i den foregående memoardelen Spådomen, fortsetter å kaste sin skygge over den unge kvinnens syn på seg selv, og på kjærligheten. I en lang serie av forelskelser og mer pragmatiske kjærlighetsmøter med så vel snusfornuftige unge menn som joviale professorer prøver hun å komme til rette med sin egen bristende selvfølelse, sitt ønske om å gjøre til lags og strekke til. Samtidig arbeider hun hardt og målbevisst for å slå seg fram i den mannsdominerte universitetsverdenen, og senere som eneste kvinne i avisen Aftonbladets kulturredaksjon.

Doften av en man er en feministisk utviklingsroman, en kjærlig, mangefasettert og humoristisk skildring av en ung kvinnes streben etter å bli seg selv nok. Den er også et levende tidsdokument over en epoke da kvinnen skulle frigjøre seg både seksuelt og yrkesmessig, men fortsatt ble hånet hvis hun trodde hun var mannens like. “Jag bar mig åt som om jag trodde att jag var lika mycket värd som en man”, skriver den eldre Pleijel om sitt unge jeg. Og takk og lov for det – ellers hadde vi kanskje aldri fått Agneta Pleijels intelligente, modige og dypt rørende forfatterskap