Anna Hallberg

Iblant står vi overfor et kunstverk som fyller sansene og krever all vår oppmerksomhet. Og selv om ikke vi ikke aner hva det er vi ser – for vi har aldri sett noe lignende før – bare må vi gi det tid. Hva er dette?

Anna Hallbergs diktsamling AN handler – blant annet – om nettopp en sånn opplevelse. Samtidig byr den leseren på en opplevelse av nettopp denne typen. Hva er dette?

Det som verken leseren eller diktets jeg kan rive blikket løs fra, er en kube av vann. Den reiser seg blant sanddynene, midt i en vidstrakt ørken. Kuben vibrerer, dirrer, risler, glinser og strømmer – og er helt fremmed i tomheten av sand som omgir den. Hallbergs diktjeg tar inn kuben med vidåpne sanser, i noe som nærmer seg en gjennomtrekk av synestesier: ”färgen känns / formen hörs / jag lyssnar med munnen / händerna vet”. 

Det hele begynner som en nesten meditativ betraktning, men mot slutten av samlingen er det ikke helt åpenbart hva som er kube og hva som er diktjegets kropp – og samtidig fortsetter kuben å være fjern. Så hensetter da også Hallbergs umulige vannkube leseren i en tilstand av oppmerksom våkenhet.  Den deler hun med diktjeget: ”försöker lyssna noga / se  och / svara eller / reagera / så ärligt och korrekt jag kan”. Etter hvert kommer følelsene også: den bunnløse sorgen, livsgleden, frustrasjonen. 

Anna Hallbergs vakre bok, kongenialt og minimalistisk formgitt som et enkelt kvadrat, kan leses som en bok om hva kunst er, men også som en beretning om selve livet. Det er også mulig å lese den som en historie om en planet på vei mot en ekstrem tilstand. Her finnes bare vannet, sanden, jegets kropp og alle følelser. Vinden går over ørkensanden.  Og kuben er et mysterium – den nekter å “öppnas /hållas, bäras, packas in”. Vi kommer ikke til den, men kan ikke slippe den av syne.

Gjennom hele sitt forfatterskap har Anna Hallberg vist hvordan hun makter å gjøre språket helt til sitt eget, og hvordan hun alltid kan holde to tilsynelatende motsatte impulser i gang på samme tid. Hun er ikke redd for å nærme seg det banale, formelaktige og enkle i uttrykket, samtidig som hun tematisk lykkes i å holde fast det komplekse og motsigelsesfulle og formulere sin forundring over alle språkets muligheter. Så også her, der leseren får ta del i hennes løsslupne språklek: ”viska pärlemor att det ordet finns”; ”lilla rinnlinje / vattenhoppar i sväng och böj / ivriga energin hur du forsar fram / skuttar i förälskat fnitter / jag blir glad av att se dig”.  

Her finnes også en framstilling av hvordan alt står i forhold til noe annet, og hva som skjer i selve møtet. Slik møter diktenes rytme og samlingens strenge form – som i seg selv tilsvares av ørkenens kube av vann – tilværelsens formløse uendelighet. Den minimalistiske formen og den rolige pusten stilles også opp mot ørkenens grenseløshet, og lekens frihet og glede møter den bunnløse sorgen: ”allt är lämnat, ska lämnas”; ”jag vill gråta över allt som varit / som är”. 

Anna Hallberg er ganske enkelt en følsom poet med vidåpne sanser og på samme tid en språkhåndverker med imponerende kontroll over sitt verk. Når litteraturhistorien slippes inn og får lov til å virke, er det ingen tilfeldighet: slik anes for eksempel slektskapet med tematikken i Inger Christensen Alfabet i det lille ordet “aprikosvinden”.

Anna Hallberg ble født i 1975 og debuterte i 2001 med diktsamlingen Friktion. Hun har mottatt flere priser og blitt nominert til enda flere. Dette er den tiende diktsamlingen hennes, og det er tredje gang hun nomineres til Nordisk råds litteraturpris; tidligere har diktsamlingene Colosseum Kolosseum, som kom i 2010, og På era platser fra 2004 blitt nominert. I tillegg til det lyriske forfatterskapet har hun i mange år vært en innflytelsesrik og respektert litteraturkritiker og lyrikkdebattant i den svenske offentligheten. 

Med den modig egenrådige og sanselige diktsamlingen AN befester Anna Hallberg sin stilling som en av de viktigste stemmene i svensk samtidslyrikk, samtidig som hun tester og flytter på grensene for sin egen poetikk.