Auður Jónsdóttir

Auður Jónsdóttir har de siste ti årene vunnet seg en plass som en av Islands fremste romanforfattere.  Hennes roman Fólkið í kjallaranum(2004) ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, hun har mottatt den islandske litteraturprisen for skjønnlitteratur og er blitt nominert til den islandske litteraturprisen for faglitteratur for sin barnebok om Halldór Laxness. Auðurs første roman, Stjórnlaus lukka, kom ut i 1998, og siden da har hun gitt ut fem romaner og fire barnebøker.

Hennes bok Ósjálfrátt, som nå er nominert til Nordisk råds litteraturpris, er en selvbiografisk roman. Selv om romanens personer bærer andre navn enn Auður og hennes familie gjør i det virkelige liv, har hun ikke lagt skjul på at det er hennes eget liv som danner grunnlaget for romanens handling.

Ósjálfrátt forteller om den unge kvinnen Eyja, som har kommet galt av sted i livet. Et snøskred rammer den lille landsbyen der hun har tilbrakt en del av tenåringstiden. Så flytter hun dit og gifter seg med en tjue år eldre, alkoholisert sjømann. Hennes mor og bestemor (morfar er en stor forfatter som en gang fikk "den fine litteraturprisen" i Sverige) blir enige om å redde Eyja fra livet hun har valgt, og fra seg selv. Hun skal til Sverige, sammen med en av morens gamle venner, den eventyrlige "Skidronningen" fra Vestfjordene, som skal drive en sommerleir for islandske barn i Sverige. Eyja skal hjelpe til med barna, men først og fremst skal hun få tid til å skrive sin første roman.

Skilsmissen og reisen til Sverige er ment som en ny start, men gir også anledning til et oppgjør med fortiden, med Eyjas egen fortid og hennes foreldre. Hun har vokst opp hos frigjorte hippie-foreldre som deler de fleste av sin generasjons ulemper og fordeler. Hun er elsket, men har vokst opp med evige fester og alkoholmisbruk. Da hun mange år senere sitter overfor en utenlandsk journalist og skal intervjues om sine romaner, overveier hun å svare: "Jeg skriver fordi jeg alltid har vært omgitt av mennesker som lider av en uutslokkelig tørst. De tyller i seg alkohol som et spedbarn brystmelk. Og jeg lengter etter å forstå hvorfor. Men misforstå meg ikke, jeg er disse menneskene dypt takknemlig. De har gitt meg alt, og uten dem var jeg ikke meg."  På mange måter er Eyjas oppvekst svært typisk for nordisk ungdom i 70- og 80-årene, og elementer av den er lett gjenkjennelige for en hel generasjon.

Det som gjør Ósjálfrátt til en enestående autofiktiv roman, er først og fremst to ting: Det ene er forfatterens enestående språklige og stilistiske sikkerhet, hennes prosa er øm og følelsesladd, men rommer også svært fin og sart ironi. Det andre, og avgjørende for boka, er fortellerens enorme kapasitet for empati. Boka framstiller en rekke svært vakre, sammensatte og ærlige portretter av mennesker fra forfatterens liv, ikke minst kvinneportrettene: De tre generasjonene, Eyja, hennes mor og mormor, er sterke kvinner, men også sårbare. Den overveldende og fandenivoldske "Skidronningen" Rúna er også veldig godt tegnet opp, på grensen til det absurde og groteske, men likevel et kraftsentrum av varme og følelser.

Ósjálfrátt er en roman om å bli voksen, og å bli forfatter, et oppgjør uten bitterhet, med empati og dyp forståelse som hovedtemaer.

Jón Yngvi Jóhannsson