Bruno K. Öijer: Och natten viskade Annabel Lee

Bruno K. Öijer
Photographer
Maya Eizin Öijer
Dikt, Wahlström & Widstrand, 2014

vem var jag

ett namn kanske

en väg

ett regn i regnet

ett luftslott

där livet flyttat in

och gråtit ut

som ett barn träffat

av en ond dröm

(”Ett Regn I Regnet”, fra diktsamlingen Och natten viskade Annabel Lee)

Hva betyr det å feste en generasjons sjel på papir? Å være inne i og ett med tidens og omverdenens bevegelser og samtidig hevde kompromissløs integritet og uavhengighet? Man kan oppfatte poeten Bruno K. Öijers diktning på den måten, som at den er en generasjons sjelebevegelser og hjerteslag, på en gang uforanderlig og alltid i stadig endring.

Bruno K. Öijer er født i Linköping i 1951, men har bodd i Stockholm i mange år. Han debuterte i 1973 med diktsamlingen Sång för Anarkismenog har siden den gang gitt ut elleve diktsamlinger og en roman. Samlade dikter har også kommet i flere utgaver. Han har dessuten gitt ut en plate, Skugga Kommer (LP 1986, CD 1999). Hans siste diktsamling er Och natten viskade Annabel Lee (2014). Han har mottatt flere prestisjetunge litterære priser, blant dem Kallebergerstipendiet (1991), Carl Emil Englund-priset (1991), Bellmanpriset (1999), De Nios stora pris (2002), Erik Lindegrenpriset (2002), Doblougska priset (2010), Aniarapriset (2012), Ferlinpriset (2013).

Han oppnådde tidlig stor berømmelse og vant lesere blant unge intellektuelle og blant dem som søker uttrykk for en ekstatisk livsholdning med røtter i både romantikken, tidlig modernisme, amerikansk beat, rockemusikk.

Det finnes en sterk slektskapsfølelse mellom Öijer og disse dikterne. Han har imidlertid alltid forholdt seg selvstendig og med stadig større autoritet utvidet og befestet sitt poetiske landskap som er barndom, minner, en livsfølelse basert på sterk bevissthet om et skjørt livs ømfintlighet og sårbarhet. I Och natten viskade Annabel Lee kommer alt dette til gripende og sterke uttrykk. Diktene er minner om mennesker, de døde og de som er bortenfor synsranden, vi ser barnet i dets doble rolle som et utsatt vesen og gjennomskuer, det handler om smerte, lys, mørke, leting etter identitet. I det store, avsluttende diktet "Alla Var Där" passerer loslitte skikkelser fra modernistgenerasjonene gjennom Café Vieux Cimitière, der Poe om og om igjen hvisker samme navn, Annabel Lee Annabel Lee. Samlingen er en oppsummering og et utsyn over et landskap som kommer til å være nytt. For etter den drømmelike natten som er diktsamlingen, kommer en ny dag, en ny verden.

Öijjer har alltid hatt et svært sterkt språklig uttrykk. Bildespråket er intensivt, i de tidligere samlingene nærmest stroboskopisk, i de senere stadig sterkere konsentrert, og med en større vekt på en hverdag som bærende element.

En lesning av Bruno K. Öijjers verk viser at han alltid har vært tro mot sin visjon om en brennende poesi, og også har greid å utvikle og fordype den, la den følge hans egen livskurve, hans egen sjels og andres reise for å skape et sant gripende dikt.