Claus Beck-Nielsen

Med en sjelden språklig sikkerhet beveger Claus Beck-Nielsen (f. 1963) seg i denne romanen ut på en usedvanlig rundtur i pinligheter og mer eller mindre fiktive møter med navngitte forfattere. Boka består av et innledende kapittel – der forfatteren kommer til København og debuterer i tidsskriftet Hvedekorn – og av 12 etterfølgende kapitler som hver i sær beskriver et møte med en av De Danske Forfatterne. Til sammen danner boka et bilde også av den trettende forfatteren, forfatteren selv.

Det oppsiktsvekkende ved boka er at den er morsom, men den balanserer hele tiden på kanten av det seriøse. Portrettene av De Danske Forfatterne er kanskje karikerte, men rommer alle en sannhet – om ikke annet en mytologisk sannhet, sett fra den skrivendes erindring om seg selv som ung og nølende. Ja, møtene blir dypest sett eksistensielle fordi bokas forfatter – jeget som snakker – befinner seg i en konstant krise, i og for seg en tradisjonell identitetskrise: Hvem er jeg? Jeg har alle disse mulighetene, hvilken skal jeg velge?

Det er klart at portrettene av De Danske Forfatterne er lettere å forholde seg til – og forstå – hvis man som leser kjenner de omtalte forfatterne og i beste fall har lest bøkene deres, men det er vår overbevisning at man også uten denne kjennskapen kan lese Claus Beck-Nielsens bok og på samme tid more seg og gyse over møtenes karakter. Enhver kan leve seg inn i forfatterens opplevelse av å være utenfor, å ønske seg innenfor – eller nettopp ikke ønske det. Man får lyst til å løpe vekk, samtidig som man tiltrekkes av persontegningen.

Tross bokas skjematiske oppbygning er den ikke gjentakende, tvert imot varierer den formen møtene finner sted under. Elegant dukker de opp, De Danske Forfatterne, i vidt forskjellige situasjoner – og i forskjellige roller i forhold til fortelleren: Poul Borum, Jens Christian Grøndahl, Peter Høeg, Pia Tafdrup, Peer Hultberg, Hans Otto Jørgensen, Henrik Nordbrandt, Jørgen Leth, Christina Hesselholdt, Klaus Rifbjerg og Ib Michael. Noen av møtene har ennå ikke funnet sted, andre fant sted for lenge siden …

Claus Beck-Nielsen ser opp til den ene, identifiserer seg med den andre, blir skuffet over en tredje, har vært gift med en fjerde, ja, en femte ble siden gift med hans kone og lå kanskje i hennes seng i København mens han selv lå i samme forfatters seng i Århus – hvor pinlig kan det bli? Og hvor morsomt? Og samtidig, hvor skrøpelig fint kan det skrives? Med glidende overganger fra De Danske Forfatterne til forfatterens eget liv, egne erindringer om slektninger – og atter andre pinligheter i fortiden, i andre byer, andre virkeligheter.

Det dreier seg om et verk som fungerer på flere nivåer: som humoristisk litteraturhistorie; som en studie i menneskelige grensetrakter der kjente psykologiske barrierer overskrides, forsiktighet, bluferdighet, angst; som dypsindig selverkjennelse; som et speilkabinett – som undertittelen lyder – for forfatteren, men også for leseren. Og det paradoksale er at språket midt i den ustyrlige moroa (som sagt: noe sjeldent!) selv er forsiktig, bluferdig og engstelig, ja, noe av det mest presise vi har lest på dansk på flere tiår.

Lilian Munk Rösing, Asger Schnack