Eva Rún Snorradóttir
”Mitt stoff er eldre kvinner”, tilstår allerede på første side den anonyme kvinnen som er jegfortelleren i romanen Eldri konur (”Eldre kvinner”, ikke oversatt til norsk): “det som gjør meg hel, som fyller meg av kraft og av liv, som gjør at jeg vrir meg av abstinens og tvangspreget lengsel, at jeg pisker og slår, som gjør at jeg styrter meg i fordervelsen”.
Hvert kapittel som følger, vies til å beskrive en eller flere kvinner og det forholdet hun som forteller har til hver og en. Det handler om kolleger og bekjente, trenere og elskere, og hennes relasjoner til dem bygger uten unntak på hennes ubønnhørlige lengsel etter eldre kvinner. Det egentlige objektet for denne lengselen er imidlertid antakelig mer komplisert enn tittelen på boka meddeler.
Etter hvert som handlingen utvikler seg, tegner det seg et bilde av den fortellende kvinnens liv fra femårsalderen til hun har fylt 40 år. Kvinnene som opptar hele hennes sinn i livets ulike perioder, står oftest i fokus for fortellingen. Bare i bakgrunnen skimtes grunnelementene i det som kan kalles et vanlig liv: varige relasjoner, barn som fødes, og til og med en ganske ambisiøs karriere. Teksten fokaliseres dermed gjennom den fortellende kvinnens tvangstanker, samtidig som den queerer de tradisjonelle normene for hvordan kvinners livshistorie beskrives.
Man leser uten større anstrengelse mellom linjene at fortellerens problem har sine røtter i mangel på kontakt med foreldrene i barndommen. Alt som har å gjøre med relasjonen til moren, utgjør en påfallende lakune i fortellingen. Hun vokser opp hos en tante som står under tilsyn av barnevernsmyndighetene, inntar store mengder alkohol og periodevis sitter i fengsel, men som til tross for dette ikke er "fullt så forferdelig som moren hennes”, som barnet får høre fra de voksne.
Når fortellingen nærmer seg nåtiden, viser det seg derimot at det ikke alltid er nok å jobbe med seg selv eller å ha en oppriktig vilje til å prestere. Når fortelleren først har begynt å forstå sine egne problemer og innse hvilke atferdsmønstre hun må unngå for å ikke gå fra vettet, fortsetter hun likevel å gå seg vill i livet en lang periode. Hun har vent seg til å bli støtt bort, ha skyldfølelse og oppleve skam, og det er dit hun søker seg når alt er som vanskeligst.
Denne motsigelsesfylte tilstanden formidles dessuten med en paradoksal letthet i bokas skildring av jegfortellerens kronglete ferd gjennom livet. Til slutt begynner man å ane at den underfundige teksten ikke er pålitelig. Skal jegfortellerens selvutslettende satire tolkes som en måte å nærme seg leserne på, eller som en metode for å holde dem på trygg avstand? Selv om fortellingen tydelig vitner om en vilje til å jobbe med seg selv, peker mye på at den som forteller, også bruker sine “selvarbeidsverktøy” for å holde problematikken sin i live.
Eldri konur er en fortelling om et liv på kanten. Hovedkarakterens marginalisering beror imidlertid verken på hennes homoseksualitet eller sosiale klasse, selv om begge disse spiller en viss rolle i sammenhengen, men snarere på skammen hun strever med, og som gjør det umulig for henne å oppleve nærhet og sunne følelsesrelasjoner. Hennes nærmest ikke-eksisterende selvrespekt utfordrer fortellingens pålitelighet og setter fokus på avgrunnen som oppstår mellom historien vi forteller om oss selv, og den som er åpenbar i andres øyne. Resultatet er en svimlende studie av ydmykelse og verdighet som motstridende krefter i menneskets indre.
Eva Rún Snorradóttir (f. 1982) er forfatter, poet og scenekunstner. De siste ti årene har hun fått oppmerksomhet for eksperimentelle verk som vanligvis handler om gamle sår og hvordan mennesker gjør opp med vanskelige erfaringer. En rød tråd i forfatterskapet hennes er queerhet i vid forstand, der sammenhengen ikke sjelden er problemene med å leve i “normalitetens dype hav”, som det formuleres i en av bøkene hennes. Den første poesisamlingen kom ut i 2023, og siden har hun skrevet ytterligere to poesibøker og tre prosaverk, i tillegg til å skrive manus og regissere for scene og radio.