Hanne Kvist

Dyr med pels - og uden
Hanne Kvist: Dyr med pels – og uden. Ord- og bilderoman, Gyldendal, 2016

I nordisk barne- og ungdomslitteratur er det en tradisjon for å la barn og unge komme til orde på sine egne premisser, uten moralisering og hevede pekefingre. I Danmark står Ole Lund Kirkegaard som en av opphavsforfatterne til dette, fulgt opp av Bjarne Reuter og senere av Kim Fupz Aakeson.

Hanne Kvist er en markant bevarer og fornyer av denne tradisjonen. I sitt forfatterskap, der bildeboka To af alting tidligere har vært innstilt til Nordisk råds pris, gir hun ordet til barn med et liv presset av voksne som vil styre dem selv om de har vanskelig nok med å få styr på sitt eget liv. Sånn er det også i Dyr med pels – og uden, der gutten Freddy forteller om sitt liv med foreldrenes skilsmisse, med morens mange nye kjærester og med kameraten han endelig finner til tross for omskiftelighetene med flere hjem.

Historien utspiller seg – tross den dystre bakgrunnen – på en livsbekreftende grunntone av humor, empati og levedyktighet som kommer til uttrykk gjennom den fortellende hovedpersonen Freddy og hans elskelige venn Eskild.

Forfatteren mestrer det presise og likevel avundete språket og den overraskende og velformede dialogen. Og illustratøren, som jo er identisk med forfatteren, mestrer det talende og perspektivskapende bildespråket. Men det originale og mest imponerende er hvordan hun bruker de to språkene sammen: Dette er ikke en bildebok. Dette er ikke en grafisk roman. Dette er en tospråklig fortelling der forfatteren suverent velger det språklige uttrykket handlingen og situasjonen krever.

Vi introduseres til fortellingen via et bilde av jordkloden som det kommer snakkebobler ut fra. Deretter kommer gutten Freddy til orde og gir oss sin verbale fortelling helt til verdens fortredeligheter får ham til å bestemme seg for å tie stille. Her kunne historien gått i stå eller byttet forteller. Men som alternativ til valget mellom de to mulighetene viser Freddys historie seg i et bildespråklig forløp inntil situasjonen hans har løst seg opp så mye at det igjen gir mening for ham å snakke.

Dette er ikke bare en fornyelse av barneboksjangeren. Det er sublim, tospråklig fortellerkunst.