Helle Helle: Hvis det er
Helle Helle har siden 1993 begeistret sine lesere med romaner og noveller som med få ord greier å male subtile portretter av upåfallende eksistenser. Helle Helles skikkelser og fortellere er fåmælte, men hver setning er helt presis. Hun skaper et helt spesielt, på én gang humoristisk og omsorgsfullt, blikk på sine personer og deres tilsynelatende banale liv, og en oppmerksom lydhørhet for hvert av de få ordene de sier.
Hvis det er er en rammefortelling, og rammen er mer dramatisk enn vi er vant til hos Helle. Fra første side befinner vi oss i de store jyske skogene, og jeg-fortelleren er på villstrå: ”Jeg skal gøre det kort, jeg ved ikke, hvad jeg skal. Jeg er faret vild i den store skov. Jeg ved ikke meget om skove, jeg er ikke naturens muntre søn. Det sagde de andre i forgårs over kaffen. Men her er jeg under de jyske kæmper, i såkaldte løbesko.”
Bare det lille ”såkaldte” skaper den oppmerksomheten på språket, den lille distansen som også er en ny nærhet, til et helt alminnelig ord, så vi både klukker litt og spisser ører. Også jegets eget fortellende språk gjøres diskré til gjenstand for oppmerksomhet: ”Brug ikke ordet ikke så ofte” står det selvmotsigende etter mange ganger ”ikke”. ”Men, men, men” står det, etter at fortelleren tre ganger har innledet en setning med ”men”.
På den måten skaper Helles prosa samme forhold til ordene som til personene: De er både komiske og elskelige, vi både morer oss og er rørt av deres keitethet, utilstrekkelighet, betydningsfulle meningsløshet.
Fortelleren har ikke gått seg vill alene, fra første side står det en kvinne på skogsstien, iført pannebånd, treningsjakke knyttet om hoftene, tyggegummityggende. De to slår følge, og raskt utvikler situasjonen seg svært kritisk: Sviende blemme, ugjennomtrengelig mørke, isnende kulde, ingen mobildekning, ugleskrik, den fjerne lyden av en ambulanse. Forkomne og forslåtte kravler de to villfarne inn under etterlatte pledd i ei bu, og så skjer det som har skjedd siden Boccaccios Dekameronen: i unntakssituasjonen begynner noen å fortelle. Hvem denne ”noen” er, er ikke helt klart: Subtilt og umerkelig glir vi fra dialog mellom jeg-fortelleren og kvinnen til at det fortelles om kvinnens fortid i tredje person. Vi kan tenke oss det som en slags indirekte tale, som noe kvinnen forteller sin medvillfarne mens de ligger i den mørke, kalde skogen og forsøker å holde varmen.
Like dramatisk som rammen om fortellingen er, like udramatisk er den selv: Kvinnen bor som ung i kollektiv, flytter derfra med en uforløst forelskelse i bofellen Christian, som hun etter en årrekke som singel gjenforenes med på et marked i Hamburg. Så blomstrer hun som Christians kjæreste, talentfull medarbeider i hans foreldres møbelforretning og stemor for sønnen hans. Nå jobber hun i sin gamle venn Torbens klesbutikk på hovedgaten i en liten jysk provinsby. Det er alt. Men, men. Nå er det jo ikke hvem som helst som forteller historien. Det er Helle Helle.
Med fokus på detaljer, ikke minst de ubehjelpelige, lykkes det Helle å framstille uforglemmelige stemninger fra dette tilsynelatende forglemmelige livet. Alt det skitne frokostserviset kvinnen lar hope seg opp i skrivebordsskuffen i den første jobben som (udugelig) kontordame. Kollektivet hvor de ler og ler, som bolverk mot det triste lønnsarbeidet. De gule og brune mosaikksteinene på badegulvet, den størknede yoghurten i kjøleskapsdøren, fyren som på en fest plutselig står med en håndvask i armene fordi han i beruset overstadighet har villet vaske føttene i den. Det ikke helt vellykkede forsøket på å hvitmale veggpanelet av kirsebærfiner i leiligheten i Svenstrup (”Hun har ingen anelse om, hvad hun ville i Svenstrup”). Kjærlighetslykken med Christian og stesønnen Buller innfanget i en banal lørdagsmiddag: ”Om aftenen spiste de oksesteg med kartofler. Hun sad længe med hver mundfuld rødvin i munden, den var så rund og mørk.” Kjærlighetens tilbaketrekning: ”Til jul fik hun en clockradio af Christian”. Hvor umerkelig kjærligheten glir fra strålende forelskelse til avstand og irritasjon.
Jeg-fortellerens kjønn er uvisst i begynnelsen, det skal det ha lov til å være. Slutten, både på rammefortellingen og den innrammete, er uviss, det skal den ha lov til å være. Forfatteren er død, kvalt i en hårnål (det sier i hvert fall et barn mot slutten), det skal hun ha lov til å være. Kvinnen er 38 år, det er 38 kapitler, i kapittel 31 opptrer tittelen i en replikk man skal unne seg selv å lese fram til: ”Du kan låne mit pandebånd, hvis det er”.
Når man leser Helle Helle, kan man få lyst til å flytte inn i prosaen hennes og bare bli der, betrakte menneskene på den måten, lytte til deres fåmælte tale med den oppmerksomheten, dele deres skjeve erindringer om tilsynelatende meningsløse detaljer. Det er ordknapp, dybdevirkende prosa.