Johanna Boholm

I hvert individ pulserer tiden, lik rytmen hos fuglevinger i flukt.

Ut av den følelsen, en slags tidløs innsikt, skaper Johanna Boholm sin prosalyriske beretning Jag är Ellen, som er Ålands kandidat til Nordisk råds litteraturpris 2017.

Boholm, født 1976, er bosatt i Jomala på Åland, og debuterte i 2013 med den egenartede prosaboka Bygdebok, som fikk strålende anmeldelser og også ble nominert til den nordiske prisen. Hun er en stilist av et uvanlig slag, som med få ord bygger opp en fortettet stemning. Ingenting er helt selvfølgelig i disse tekstene, der handlingen underordnes ordenes valører og det gåtefulle og mangetydige stiller krav til leseren, men samtidig innbyr til et fellesskap. Har man først bosatt seg i språket, vil man ikke forlate det.

I Jag är Ellen framtrer to kvinneskikkelser, den nåtidige Johanna og fortidens Ellen. De speiles i hverandre, fører en dialog over mentale grenser, mens de trekkes til jordiske urformer som symboliseres av det skjøre egget, alltings begynnelse. Inni Johanna suser tiden som en buldrende sang. Hun minnes en flukt, men fra hva? Med et kurs i slektsgranskning forsøker hun å komme på sporet av det fjernt opplevde. "Du skal skrive en snirklende vei ut av allting", sier kursholderen.

Det meste handler om forvandlinger: Nå og da flyter sammen, menneskeskjebner flettes inn i hverandre, kvinnene får trekk av fugler, mens fortellingens eneste maskulinum, Boholmsmannen, ligger død i myra for så å mirakuløst reise seg igjen. Johanna og Ellen letter og danser over takene lik figurer på et Chagall-maleri. ”Vi lossnar från leran. Vi lossnar från åkrar, skog och mylla; från gammal jord, äggskal, längtansrester, fukt och söndertrasade gardiner”. 

Men de konkrete innslagene er bare raskt forbipasserende anelser i en suggestiv vev, en skapelsesberetning, av stor verbal skjønnhet. Man kan lese Johanna Boholms Jag är Ellen som en lyrisk visjon der symboler og metaforer gjenkommer i formuleringene – silkehanske, hjertesus, kvitter – og former seg som temaer i en sonate.

Ordene følger fuglers flukt, en vei som fører inn i mennesket, og åpner for nye innsikter, drømmer og forskyvninger i tid og rom.