Karin Erlandsson: Minkriket

Minker lukter vondt, men de lukter også penger.

Mye handler om hvordan man balanserer mellom følelsen av ubehag og drømmen om økonomisk trygghet, i Karin Erlandssons roman Minkriket, som er det selvstyrte landskapet Ålands kandidat til Nordisk råds litteraturpris 2015.

Erlandsson (f. 1978), til daglig kulturredaktør i avisen Nya Åland i Mariehamn, har sine røtter i Österbotten. Og det er til traktene rundt småbyen Nykarleby handlingen er lagt i hennes debutverk, som av flere anmeldere har blitt betegnet som en litterær sensasjon.

Minkriket er på overflaten en realistisk fortelling om hvordan minkoppdrettet i løpet av et par tiår utvikler seg til en sentral næringsvei på landsbygda i Österbotten. Når etterspørselen etter pels øker, kan oppdretterne notere hvordan pengene strømmer inn. Plutselig opplever man en rikdom som man tidligere bare kunne drømme om. Men alt styres av konjunkturene, og når de svikter, er oppdretterne vergeløse. Og dessuten rettes miljøbevegelsens, ikke minst de ekstreme såkalte "revejentenes", angrep i stadig høyere grad mot noe som i store kretser oppleves som dyreplageri. Minkoppdrett blir også et moralsk spørsmål.

I sentrum for romanen står en familie som bygger hele sin velstand på pelsnæringen. Faren Evert satser friskt, og sønnen Lars-Erik forvalter kapitalen så godt han kan. Men finnes det overhodet noen utsikter til at tredje generasjon tar over?

Innenfor familien hersker det sterke spenninger. Lars-Eriks kone Kristina venner seg aldri til den stramme lukten av minkene og til en tilværelse som reguleres av arbeidsrytmen på farmen. Knuste håp om et annet liv følger henne, mens datteren Tanja står for opprøret mot det lille samfunnets konvensjoner.

Karin Erlandsson har skrevet en rikt strukturert og språklig gjennomarbeidet roman. Den er fylt av dufter, anelser og forventninger som konfronteres med virkelighetens sosiale krav. Som bygdeskildring mangler den alle innsmigrende trekk. Bak alvoret bryter en besk humor ofte fram i dialogene, lik en besvergelse mot hverdagens harde vilkår: "Huvudet upp och fötterna ner".

Med dyktighet framstilles menneskets og minkens parallelle verdener, der man til slutt ikke er så sikker på hvem som skal ses som herre, og hvem som er undertrykt. Omslagsbildet av minker kledd i høyst menneskelige klær løfter fram romanens tematikk på en fengslende og utfordrende måte.