Katarina Frostenson: Sånger och formler

Katarina Frostenson er født i 1953 og bosatt i Stockholm. Hun er lyriker, prosaforfatter, dramatiker, oversetter og siden 1992 medlem av Svenska Akademien på stol nr. 18.

Katarina Frostenson debuterte i 1978 med diktsamlingen I mellan. Siden da har hun publisert et stort antall diktsamlinger, prosa, oversettelser, essay. Hennes forfatterskap er både mangesidig og svært enhetlig. Hun har lenge, egentlig helt siden hun trådte fram første gang, vært en av portalskikkelsene i svensk samtidslyrikk.

Katarina Frostenson er formmessig djerv, og utforsker så vel menneskets moderne liv som dets relasjoner med myten og eventyret. Hun utgår ofte fra kvinnelige, ikke sjelden fæle og voldsomme erfaringer der mytologiske motiver vokser sammen med samtida og leseren innser de sjelelige, kulturelle, filosofiske sammenhengene i tid og rom mellom mennesker. Å lese Katarina Frostensons bøker er å oppholde seg i rom uten grenser. Tekstens ulike elementer, tid, sanselighet, intellekt, myte, vrede, kvinnelig erfaring, barnets blikk, hukommelsesfragmenter, ting og mye mer, danner en enhet av merkverdig karakter: det finnes mange veier inn til diktene hennes, og de taler til en fra mange forskjellige sjikt og nivåer.

Sånger och formler (Wahlström & Widstrand 2015) er Katarina Frostensons nyeste diktsamling. Språket tar form og kropp der, hun bruker ordene, snur på dem, søker betydninger og bibetydninger som om de, selve deres dobbelttydige eksistens, gestalter alt det gåtefulle som verden og livet er. Snart finner man seg som leser dratt inn i en beretning om livets mest fysiske og mest sjelelige åpenbaringer, fra en svimlende ferd med skyller og bein og søppel gjennom avløpsrør, over en syngende vakker hymne til byen Minsk og det hviterussiske språket, over varme og kjærlighetsfylte dikt til Marina Tsvetajeva, over bilder fra Stockholms forsteder og sentrum og fram til den flådde Marsyas, forvandlet til musikk og lidelse. Ja, i Katarina Frostensons tilsynelatende strenge og stramme dikt skjer det stadige forvandlinger, å lese dem er som å betrakte omgivelsene, motivene gjennom et prisme, og metamorfosene er diktenes, bokas kjerne, gjennom dem framstilles livets merkverdighet.