Kristine Næss: Bare et menneske

Kristine Næss
Fotograf
Finn Ståle Felberg
Roman, Oktober, 2014

Kristine Næss debuterte med diktsamlingen Obladi i 1996, og har siden utgitt ytterligere en diktsamling, fire romaner, en samling fortellinger og en poetikk.

Årets roman, Bare et menneske, kombinerer en krimgåte fra den mediale hverdagen med originale portretter av kvinner i tre generasjoner. Rammen er gjenkjennelig: En ung jente blir meldt savnet i et nabolag på Oslos vestkant, og det søkes etter henne med store letemannskaper. Den noenogfemti år gamle forfatteren Bea Britt er vant til å holde seg på en viss avstand fra omgivelsene der hun bor i sine formødres villa, men nå rykker verden innpå henne. Fra sidelinjen følger leseren dramaturgien saken får i mediene, men også den forvirringen som råder idet Bea Britt får mistanken rettet mot seg.

Bare et menneske handler likevel bare i liten grad om denne krimgåten. Romanens originalitet ligger snarere i hvordan den skildrer livene som fortsatt leves, hvordan hverdagens hendelser følger sine løp under den ytre dramatikken. Og om hvordan de liv som allerede er levd, finner sine ekko i senere generasjoner – men også hvordan de valg som former liv, ved siden av sosiale betingelser stadig også handler om individuelt mot.

For Bea Britt er ikke den eneste hovedpersonen her. Etter hvert møter vi også en stemme fra en helt annen tid, der det snakkes om å gå til husdoktoren for å diskutere sine ”nerver”. Vi er i det samme huset i Oslo vest, men nå på 1940-tallet, der Cessi, Bea Britts farmor, strever med å finne mening som hjemmeværende husmor. Hennes forakt for ektemannen Hartvig gir gjenlyd av andre skildringer fra begrensende dukkehjem, og den detaljert utmeislede tidskoloritten bringer tankene til en historisk roman. Det er likevel den psykologiske skildringen som skiller seg ut i et portrett som er nært innlevende og infamt utleverende på samme tid.

Som et kontrapunkt fortelles i andre deler historien til Beate, datteren til Bea Britts venninne, og hennes tenåringsliv i et samtidig Oslo. Næss lykkes med å gi en egen stemme til hver av de tre kvinnene, der preget av ulike tider og normer skinner klart gjennom stilen i hver fortelling. Relasjoner og seksualitet blir utforsket i de tre kvinnenes historier, uten at det generasjonsmessige grepet virker konstruert for å vise et gitt historisk utfall.

Frasen ”bare et menneske”, som romanen henter sin tittel fra, gjentas flere ganger. Cessi bruker for eksempel det at hun er ”bare et menneske” som et forsvar for at hun ikke kunne vært en bedre mor for sønnen hun sender hjemmefra. Med en kombinasjon av selvhevdende innsikt og granskende bekjennelser hevder hun karakteristisk at ”Jeg er for svak til å bære min egen styrke”. Romanen stiller spørsmål ved våre forklaringer, beveggrunner og motiver, også dem vi bare oppgir for oss selv: Er det å se at man er bare et menneske, en innsikt i livets sårbarhet og grensene for vår erkjennelse? Eller kan den utsatthet man påberoper seg tvert imot være en sovepute, et vern mot handling og erkjennelse?

Isolasjon er et sentralt tema i romanen, og det behandles uten enkle svar: er den konstruktiv eller destruktiv, selvvalgt eller valgt for oss? De tre kvinnene fremstår som særegne og individuelle, deres livsvalg synes verken opplagte eller satt en gang for alle, samtidig som de åpenbart også er formet av sin tid. Men det er primært den overraskende vinklingen, den skjeve inngangen til hverdagslige erfaringer, som utgjør særpreget ved romanen, slik det også er tilfelle i Næss’ forfatterskap for øvrig. Slik lyder det for eksempel når Bea Britt gjengir en tur på IKEA:

"Vi lette etter ting, men fant dem ikke, skulle velge, men greide ikke, likevel måtte vi, vi måtte ha med oss noe hjem. Når vi var nær ved å stupe gikk vi til kafeen, og det var da det kunne skje, mens vi satt overfor hverandre ved bordet og dekket de mest basale behovene for mat, drikke og hvile. At vi følte. At følelser vellet opp, og det i seg selv fremkalte tårer, det skyldtes det indre trykket, at vi endelig fikk uttrykt oss, plutselig trådte vi fram for hverandre, nesten fullendte, i alle fall overraskende flerdimensjonale."  

Bare et menneske består av tre høyst individuelle og like fullt sammenknyttede historier, som til sammen gir oss et overraskende flerdimensjonalt blikk på livene vi lever og på hvordan vi trer frem som mennesker for hverandre.