Line-Maria Lång, Karen Vad Bruun og Cato Thau-Jensen

Hva skjer når far plutselig får kjæreste? At kjæresten tilfeldigvis også er en mann, er ikke noe avgjørende poeng i bildeboka Frank mig her. Poenget er snarere å omfavne nye familierelasjoner når folk gjør seg umake – selv om det også er vanskelig.

«Far sier at han er veldig frankofil. Det betyr at han liker saker og ting med Frank i.» For eksempel franske vafler, frimerker og Frankenstein-monsteret. Men som jeg-fortelleren, en gutt i barnehagealderen, må erfare, kan frankofil også bety at man plutselig får lyst til å bo sammen med en som heter Frank. Tittelen henviser til stedet i historien der jeg-fortelleren blir trett av at Frank fyller så mye – han flytter rett og slett inn i dobbeltsenga: «Det er Frank meg her og Frank meg der.» Den talespråklige vendingen «her, der og overalt» ligger usagt bak ytringen, og dette er i det hele tatt en fortelling som hele tiden leker med språket. Senere må fortelleren ty til lister for å få styr på først ulemper og siden fordeler ved at en som heter Frank, plutselig bor hjemme hos en.

Fortellerstemmen er troverdig i skildringen av barnets perspektiv og logikk, som sjelden er i flukt med de voksnes. Gutten forstår ikke farens behov, siden far jo allerede «… bor sammen med en meg». Sitatet peker på et barns selvbevisste fortellerstemme, «en meg», som har vanskelig for å forsone seg med å ikke lenger være det eneste objektet for farens kjærlighet.

Illustrasjonene oser av fargerike kontraster – hver eneste gjenstand og hvert område på siden synes å ha fått sin egen farge og mønstrete skravering. Det gir en veldig levende bildeflate. Den naivistiske streken og det litt skjeve perspektivet understreker barnets synsvinkel. Det finnes visuelle referanser som vil appellere spesielt til den voksne leseren. For eksempel Marimekko-dynetrekket og et maleri av David Hockney. Forelskelsen tegnes også fram. Forsiden viser faren og Frank i omfavnelse og dyp øyekontakt, og boka har flere scener med fysisk nærhet mellom de to. Men det er et poeng i historien at det dannes nye balanser mellom de tre, og ingen har patent på den andre. Det viser forsiden fint ved at Frank holder fortelleren i hånda, og ved at historien slutter der den begynte, med far-og-sønn-tid i lekehuset, men nå med Frank som bakgrunnsstøtte.

Den hvite middelklassefamilien med mor, far og to barn fyller ganske mye i dansk barnelitteratur. Og selv om det etter hvert finnes flere bøker om og med utgangspunkt i skilsmissefamilier og sammenbrakte familier, er regnbuefamilier fortsatt et særsyn. Her er mangfoldet ikke et budskap i seg selv, men bare et vilkår som styrker historiens troverdighet. Det er en fortelling om å akseptere familieutvidelser og gi etter for noe som faktisk er ganske hyggelig – for eksempel at det er plass til veldig mye Lego (og vann) i Franks lange sko.