Madame Nielsen

Man kunne fristes til å kalle forfatteren av Dødebogsblade for en litterær kameleon. Men mens dyret endrer seg for å tilpasse seg omgivelser og ytre omstendigheter, blir denne forfatterens forvandlingsevne opprettholdt av en indre nødvendighet, en uforutsigbar, dypt original og aldri tilpasningsivrig transformasjon som er båret av en sult etter å utsette seg for verden. En nødvendighet av å finne ut av seg selv, så man ikke blir låst fast i seg selv. En konstant undersøkelse, ikke av det blivende, men av det mulige.

Boka består av utdrag fra forfatterens dagbøker fra henholdsvis 2009, 2013 og 2016, da forfatteren oppholdt seg midlertidig først i Roma, så i Paris og i den skotske naturen sør for Edinburgh. Dagbokformens planløse, forsøksvise og ufiltrerte grep fungerer som en metode. "Det finnes ingen sannhet. Det finnes bare praksis [...] du er det du gjør", skriver Madame i dagboken sin, og senere skriver hun: "Jeg forsøker å bryte meg sammen", mens hun vandrer ut langs tekstens stisystemer og vever verden sammen med sin skrift, sitt språk.

I Dødebogsblades dagbokopptegnelser er det altså noe større som står på spill enn det partikulære. Et forsøk på å være til ved å plassere seg i språket, utenfor "seg selv", utenfor kategorier, ja, å oppheve dem: "... mens jeg skrev alt dette, var jeg borte, ute av verden, erstattet av mening."

I byene vandrer forfatteren, uten å finne et øyeblikks ro, etter et hjemløshetens og desorienteringens prinsipp. "What am I doing here?", tittelen på nomadeforfatteren Bruce Chatwins bok fra 1988, lyder som et ekko gjennom Dødebogsblade. Det eneste som rotfester henne, er Gutten, Jenta og Kvinnen.

Dødebogsblade er også en vakker kjærlighetsbok til dem hun har nærmest. Når Madame Nielsen som en annen August Strindberg i Inferno forlater kjæreste og barn for å skrive i Paris, er hun fortvilet, rastløs: "det er ikke til å bære at språket skal være stedet der jeg greier å leve og gi meg hen", skriver hun. Motet hun har til å være i den omflakkende uutholdeligheten, gjør til gjengjeld Dødebogsblade til stor litteratur.

Det er også i Paris forfatteren holder ved like sin svimlende sult etter å være i bevegelse, holde seg svevende – åndelig og kroppslig – og transformere seg. Her ifører forfatteren seg en kjole, får lagt diskré sminke og beveger seg for første gang ut som et kvinnelig, hegrelignende vesen. I denne lysende orkestrerte passasjen undergraver hun vanetenkningens livsformer, men også dagboksjangerens konvensjoner og viser hvordan hun plasserer seg på sitt helt eget spesielle litterære sted. "Nå er jeg så godt som ingen, et kvinnelig vesen, hvert øyeblikk kan jeg bli enda en annen, skrøpelig og svevende", som det står i boka. Hvem vet om dansk litteraturs store forvandlingskunstner forvandler seg til et dyr, kanskje en hegre eller en bille, neste gang. For Madame Nielsen er alt mulig.

Forfatteren til Dødebogsblade debuterte i 1997 under sitt borgerlige navn Claus Beck-Nielsen. Han erklærte seg imidlertid død i 2001 og iscenesatte sin egen begravelse i 2010. Forfatteren har siden gitt ut bøker under navnene Das Beckwerk, Helge Bille, Nielsen, som navnløs og i 2014 for første gang under navnet Madame Nielsen. Et skille mellom selvbiografi og fiksjon er oppløst i forvandlingskunstnerens skriftpraksis. Oppløsningsprinsippet er også manifestert i Dødebogsblade, som er et høydepunkt i forfatterskapet.