Matias Faldbakken

Begrunnelse:

Da Matias Faldbakken debuterte som forfatter, under pseudonymet Abo Rasul, i 2000, var han allerede en etablert billedkunstner. Fra og med hans forrige bok, The Hills, og i enda sterkere grad i årets roman, Vi er fem, er det som om vi har med et helt nytt forfatter- og kunstnerskap å gjøre.  Stil, språktone og miljøer skiller seg kraftig fra Faldbakkens tidligere produksjon – slik Vi er fem også skiller seg ut fra mesteparten av den norske samtidslitteraturen for øvrig.

Romanen er en usannsynlig blanding av realistisk familieroman, bygdefortelling, sci-fi-eventyr og grøsser i ett. Det er et prov på Faldbakkens romantekniske evner at disse tilsynelatende motstridende premissene ikke får fortellingen til å knele, men tvert imot går opp i en særegen enhet som ikke kunne eksistert noe annet sted enn i akkurat denne romanen.

På Råset, tre timer nord for hovedstaden, bor Tormod og Siv, med to barn, hus og hund. Tilsynelatende et vanlig par og en vanlig familie, der det eneste som bryter med normaliteten ligger i Tormods utsvevende rusfortid, som Siv reddet ham fra. Nå lever de som en ganske så konvensjonell familie, der far jobber i verkstedet, mens mor «tar seg» en episode til av en Netflix-serie, med taffelsticks, Cola Zero eller «no’ hvitt i glasset» foran tv-en. Og slik går dagene, det vil si inntil hunden dør og en annen substans kommer inn i deres liv: en leirklump som Tormod får i gave av en gammel venn og svirebror. Med stadig tilførsel av nye substanser og materialer der ute i verkstedet vokser leirklumpen seg, som en slags karslig variant av surdeigsbrød, stadig større og sterkere, til den gradvis antar skikkelse av et handlende, levende vesen. Og så var de igjen fem i familien.

Vi er fem er en roman kjennetegnet av uvanlige og virkningsfulle temposkifter og en rå, men også varm humor. En sanselig, materiell virkelighet trer tydelig fram både i hverdagens intimitet («Siv lå med ryggen mot ham, langt utpå sengen. Ryggstykket hennes så ut som et stort, ustekt brød i månelyset»), i skildringen av fysisk arbeid, og i usedvanlig sterke og troverdige skildringer av rusopplevelser. Prosaen imponerer på setningsplanet, samtidig som en aner alternative fortolkninger av den samtidige norske virkeligheten bryte gjennom den humoristiske overflaten.

«De færreste på Råset hadde det såkalte ambisjonsmonsteret i seg, dette er ikke egentlig noe tema for oss», sier Faldbakkens allvitende romanforteller, og antyder med det at familien kan betraktes som noe av en motpol til den urbane middelklassen hvis tilværelse så ofte speiles i både kunsten og den offentlige samtalen. Samtidig er formuleringen om «tema» karakteristisk for en roman som betrakter sine egne ansatser til analyser av mer samfunnsmessig karakter med en lekenhet som ikke nødvendigvis gjør de sosiale observasjonene mindre gyldige.

«Skaperglede» er et ord som ofte dukker opp i bevisstheten under lesning av romanen. Tormods begeistrede leirfantasi speiles i romanens egen glede over å mane fram originale menneskeportretter gjennom lek med ulike stiler og sjangre, gjerne med innslag av stående floskler og formler, som gis eget liv og egne betydninger innenfor romanens univers. Samtidig har skapergleden en bismak, for Tormods mørke og overskridende fortid gjenoppstår i det nesten Frankenstein-aktige forholdet mellom skaperen og hans leirete skapning. Å si at Vi er fem dermed utgjør en slags teknologikritikk, eller en samfunnskritikk, lyder likevel reduserende om en roman som først og fremst imponerer i kraft av en vitalitet som slår like sterkt ut i barneportrettene og bygderealismen som den gjør i skapelsestematikken og blikket for sosiale strukturer.