Mette Moestrup

Butterfly Nebula er et diktverk som med full rett har vakt stor oppsikt med sin originale kombinasjon av økokritikk, kapitalismekritikk og kvinnelig bekymring for verdens tilstand. Forfatteren betegner seg selv som ”ekstatisk systemdikter” og plasserer seg både estetisk og tankemessig i kongenial forlengelse av Inger Christensen og hennes sonettkrans Sommerfugledalen (1991). 

Butterfly Nebula er en overdådig, stort anlagt poesikomposisjon som gjennom sommerfuglformen spenner fra kroppens indre til det ytre rom. Forbindelsen oppstår fordi det i universet, cirka 3800 lysår herfra, finnes en stjernetåke som av utseende ligner skjoldbruskkjertelen – den lille, livsviktige kjertelen som brytes ned hvis man lider av Hashimotos sykdom (oppkalt etter en japansk lege som først beskrev dette autoimmune syndromet). Det gjør Mette Moestrup. 

På det personlige og kroppslige planet kretser verket derfor om det menneskelige stoffskiftet. Men fordi kapitalismens konstante rovdrift på jordas ressurser truer med å ødelegge menneskenes stoffskifte med omgivelsene våre, fører dikteren leseren inn i en altomfattende omsorg for liv. Til dette føyes det poetiske poenget at stoffskifte, metabolisme, heter nesten det samme som metabol, en stilistisk figur der de samme ordene gjentas i omvendt rekkefølge. For Mette Moestrup er det kort vei fra økokritikkens insistering på materien og til poesiens omgang med språkets materie. 

Butterfly Nebula er bygd opp i sju sammenvevde spor. ”Red Butterfly Ufo” er det proklamerende innlednings- og avslutningsdiktet. ”Rødt, sommerfugleformet digt” er en type dikterisk happening med instruksjon om å plassere røde objekter i sommerfuglform. ”Syv breve til Hashimoto” henvender seg til en japansk lege som oppdaget og beskrev sykdommen som i sju år fratok dikteren evnen til å skrive. ”Quiz om sommerfuglekirtlen” består faktisk av en rekke spørsmål som vi får besvart sist i boka. ”Habitathymnen” besynger klittlandskapet dikteren har beveget seg i fra barndommen av. ”Søvnløshedssange, København” kretser i elegisk besvergelse om det å være i live når en nær venninne er i ferd med å dø. Og til slutt utsier dikteren en serie prosaformede ”Blodspådomme”. De sju tekstsporene kan følges enkeltvis, eller man kan lese boka nøyaktig som den trer fram for en, i stadig veksling fra spor til spor.  

Uansett møtes man av en vill og usedvanlig skjønnhet. Samtidig som man fatter litt bedre at alt som skifter stoff, er levende, og at alt som er levende, skifter stoff. 

Mette Moestrup er født i 1969, debuterte litterært i 1999 og har utgitt seks diktsamlinger, en roman og to barnebøker. Dessuten har hun medvirket i flere kollektive utgivelsesprosjekter. Felles for alle de litterære verkene er en eksperimentell karakter og forfatterens energiske engasjement i politikk og poesi.