Mona Høvring

Mona Høvring (født 1962) har tidligere utgitt fem diktsamlinger og to romaner. Årets utgivelse er en roman, bygd opp av en serie lyriske kortprosatekster. Høvrings forfatterskap består av både prosautgivelser og p oesiutgivelser; Camillas lange netter tar opp i seg begge disse elementene.

Camillas lange netter har sitt utgangspunkt i Camilla Colletts (1813-1895) selvbiografiske roman fra 1862, I de lange nætter. Til tross for at Camilla Collett fremdeles fremstår som en velkjent skikkelse i det norske litterære landskap og er velkjent for dagens lesere, er hennes selvbiografi lite lest. Høvrings bok er en fortettet parafrase av denne selvbiografien. Jeg har vært tro mot romanen, men også rå, har Mona Høvring uttalt i et intervju. Camillas lange netter er glimt fra Camilla Collets oppvekst og fra livet hennes som voksen kvinne. Det dreier seg om foreldrene, om en nær venninne som dør, om skolen, om naturen. Om forelskelsen i Johan Sebastian Welhaven, om ektemannen Peter Jonas Collett, og om kjærligheten og beundringen for broren, Henrik Wergeland. Camillas lange netter er en direkte invitt til å lese Colletts selvbiografiske verk, samtidig som Høvrings bok står støtt på egne ben.

Høvrings roman utvider romanbegrepet og stiller spørsmål ved hvordan fortiden kan skildres. Camillas lange netter er en tekst som behandler det fortidige på flere måter og nivåer. Hendelsene som beskrives, fant sted i det nittende århundre, fortalt i Colletts originaltekst som erindringer -- slik er det altså fortidens fortid det handler om. I tillegg forholder Camillas lange netter seg aktivt til den språklige fortiden, i spennet mellom datidens dansk og nåtidens norsk. Høvrings språkvalg, som er radikalt bokmål, gir teksten en særegen styrke (s. 52):

"Jo mer jeg har sett av livet, jo mer har gudsbegrepet mitt utvida seg. Det guddommelige preiker ikke bare strengt og skremmende til oss, det snakker også gjennom fabelaktige hendelser. Det guddommelige deler ikke inn verden som oss, har ikke de samme reservasjonene. Det guddommelige finnes i det minste og i det største. I alt som rører seg finnes det glimt av det guddommeliges herlighet. Men nå til dags blir vi avlært dette. Det har danna seg en iskald terminologi om det guddommelige, alt som smaker av liv og varme er borte. Og hva skal vi gjøre i denne avstanden, i denne ugjennomtrengelige skya av kald abstraksjon?"

Språket i Camillas netter er bredt, folkelig og stappfullt av selvtillit og danner en effektfull og overraskende kontrast til Colletts danske 1800-tallsspråk, i formverk, syntaks og ordvalg. Innholdet er imidlertid det samme som i Collets originalverk – dog sterkt komprimert: Høvring legger seg tett opp mot originalen, føyer ikke til, bare korter ned og skriver om, slik at teksten bærer i seg Colletts stemme. Samtidig er dette Høvrings eget kompromissløse verk.

Helene Uri