Niels Frank

Den danske forfatteren Niels Frank går i 2021 gjennom sitt livs mareritt. Hans storesøster Elin blir på kloss hold skutt av sin eksmann med et avsagd jaktgevær. Mordet skjer den dagen boet skal deles, da Elin sammen med sine og mannens sønner har planlagt å hente tingene sine.

Den fryktelige hendelsen endrer ikke bare Niels Frank som menneske, men også som forfatter. Frank nevner selv at boka er «skrevet på stedet», og at teksten er et «helvetesrom». Men dessuten at den, idet notatene begynner å ta form som bok, blir et «beskyttelsesrom». Med skriften skjermer Frank seg rett og slett mot de brutale hendelsene mens han beslutter seg for at det ikke skal lages kunst av Elins død. Det traumatiske kjennetegner stilen, som er repetitiv, men en repetisjon der Frank prøver å gjenvinne kontroll over livet.

Kapitlene er korte og har alle illusjonsløse, nesten mutte overskrifter: «Flere brikker», «Efterforskningslederen», «Kvalme». Som leser suges man inn i helvetesrommet. Språket blir et trykkammer. Det prøver å holde virkeligheten i sjakk. Men virkeligheten, viser det seg, er mer brutal enn språket, og det er som om ordene bare kan følge resignert med.

Sannheten snakker bare for seg selv hvis man som forfatter i en så umulig situasjon er i stand til å forvandle seg til notar, altså eliminere seg selv så mye at den til slutt trer fram uten mellomværender.

Det er klaustrofobisk, men også dypt rørende å være en del av Niels Franks utredning. Ikke minst når man kjenner til forfatterskapet i forveien. For en dikter, essayist og erkemodernist som Frank, som tidligere og i forlengelse av den franske dikteren Stéphane Mallarmé har hevdet at litteraturen må avvise det alminnelige, fordervede språket som løgn og fanteri, er det bemerkelsesverdig hvordan han her tilsynelatende kryper til korset. Men det er bare tilsynelatende. For Franks modernistiske utgangspunkt skinner på en eller annen måte gjennom likevel. Denne gangen ikke som en spesiell måte å skrive på, men mer som en måte å være i språket på. Eller kanskje snarere som en måte å ikke være i språket på.

Boka er et rasende partsinnlegg. Den er ikke ute etter å skildre begivenhetene sett fra flere sider. Alt er konsekvent skildret fra Franks og den etterlatte familiens side. Det virker sterkt på leseren, og boka er med sitt konsekvente formmessige grep likevel en slags kunst som lages av Elins død. Men i så fall er det en kunst som sikter mot et større formål. Med sin bok har Frank dermed åpenhjertig gått inn i diskusjonen om partnerdrap. For også her er språket som oftest fordreid. Partnerdrap er nemlig stort sett alltid kvinnedrap. Frank raser med sin bok mot et rettssystem som systematisk forvansker virkeligheten med sine formildende ord, og mot en praksis i politiet som ikke evner å ta på alvor de mønstrene som ofte følges av menn som begår hustrudrap. La oss håpe at boka virker. Ikke for kunstens skyld, men for alle de pårørende som i likhet med Frank må sitte igjen i verden etter (enda) et uforståelig partnerdrap.