Peter Sandström

Peter Sandströms roman Den stora blondinens sista sommar innledes med at fortelleren, en middelaldrende forfatter, går rundt i huset der han har vokst opp. Det skal tømmes, først går det noenlunde raskt, men jo mindre og stadig mer trivielle gjenstander han konfronteres med, desto mer tvilende blir han. Ved synet av de siste restene av et inspirert moderlig kosthold – «En senapstub, en filburk, ketchup, honung, allt gammalt och visset» – beslutter han seg for at «den ordning som rådde i köket måste få bestå för att jag skulle klara av det på sikt. Det var som ett schackbräde i ett parti där det inte var någon brådska, pjäserna stod kvar och det kunde gå dagar eller veckor eller månader mellan ett drag och nästa.»

Det dreier seg om hverdagslige forpliktelser som mange av oss må gå i gang med på et eller annet tidspunkt, og ofte inngår et innslag av magisk tenkning i det praktiske. Døden og galskapen er diskré nærværende i utkanten av livet og forstanden i slike stunder. At det er nettopp på kjøkkenet Sandströms protagonist opplever avmakt og tvil, er ikke overraskende for den som er kjent med hans tidligere produksjon. Mamma, eller dialektalt «mamm», er en mektig skikkelse i hans fiktive univers, ofte skildret med varme og humor. Også i Den stora blondinens sista sommar har moren en rolle, men denne gangen er andre kvinner viktigere. Eller snarere fortellerens posisjon i forhold til dem.

Samtidig som Sandströms hovedperson tømmer huset, forbereder datteren hans seg på å flytte hjemmefra. Men hvordan skal man være pappa i Åbo til en voksen kvinne som studerer i Utrecht?

Sånt setter sjelens kontinentalplater i bevegelse, uansett hvor forsiktig man går fram.

Nåets jordskorpe sprekker opp, en sommer på 80-tallet veller fram. Da var hovedpersonen veldig ung og forelsket i den flyktige Limone og hadde en kort, fantastisk drøm om et farskap som aldri ble virkelighet. Et tap lettere å glemme enn å sette ord på, men et avtrykk av det finnes fortsatt, og nå blir det synlig.

Han husker den ensomme sommeren etter forholdet med Limone, da hun reiste bort og ga ham nøkkelen til leiligheten sin for at han skulle vanne blomstene hennes. Han husker hvordan han snoket rundt i sporene hennes, bladde i dagboka der han aldri engang ble nevnt og aborten kvitteres med det feilskrevne substantivet «ingrep». Han husker hvordan han skaffet en telefonsvarer som han ringte til fra telefonen hennes eller fra en telefonkiosk i byen, for et kort øyeblikk å kunne forestille seg at det var Limone som hadde ringt da svareren blinket rødt og løfterikt mot ham da han steg inn i sitt eget hjem. Og han husker Virtanen, kollegaen som veiledet ham i vindusvaskens kunst i rengjøringsfirmaet der han hadde fått sommerjobb, plastret såret på hånda hans og viste ham bilder av sine elskede dampmaskiner.

Den stora blondinens sista sommar er dels kostelig, dels hjerteskjærende i sin framstilling av tidløse menneskelige temaer som kjærlighet, foreldreskap og aldring – på en prosa som er både konkret og intensivt ladet med både følelse og tanke.

Peter Sandström er født i 1963 og debuterte i 1998 med novellesamlingen Plebejerna. Etter det har han gitt ut to novellesamlinger og seks romaner og mottatt en rekke priser, som for eksempel Runebergprisen samt Samfundet De Nios julpris 2017 for romanen Laudatur, Signe Ekblad-Eldhs pris av Svenska Akademien 2021, og samme år Stiftelsen Längmanska kulturfondens pris for romanen Kärleken är ett tamdjur.