Thomas Boberg

Thomas Bobergs Insula utforsker grensene for både den geografiske og den litterære bevegelsen. Den handler om å skrive et liv som leves her og nå. Å finne sprekken inn til det språket som skaper det som det fortellende jeget i boka har levd, og flytte det over i “skriftens og fiksjonens virkelighet”, som det heter et sted. Den hvileløse prosaen i romanen presses ofte til poesi, til korte setninger som utålmodig hopper på stedet for å komme videre. Det er reiselitteratur om å ikke reise, men i en form for prosa som nærmer seg fiksjonen og arbeider seg hinsides denne, ofte dvelende i poesien, som litteraturprofessor Arne Melberg en gang skrev om denne sjangeren.

Insula kretser om stillstanden og det nære: en liten, ikke navngitt dansk øy med under 500 innbyggere, men også en families forsøk på å bosette seg og finne fotfeste i en til tider både fascinerende og frustrerende lokal sump. Vi følger forfatteren Thomas, hans kone Rebecca og sønnen Hugo, som flytter fra en andelsleilighet i København til hus og viltvoksende hage på øya. Familien håper å kunne skape en ny tilværelse, men møter raskt både det praktiske og eksistensielle kaoset som preger øylivet – fra ferjereisen til sønnens forvirrende skoleliv. Et syndefall gjennomsyrer romanen fra starten, konkretisert i scenen der jeg fortelleren plukker en pære på en privat tomt og utløser sinne hos en av øyas “baroner”. Familien erfarer raskt at i storbyen er man selv sentrum, mens det på øya er øya selv som er det. Her inngår man i et fellesskap av utvekslinger der hvert menneske på godt og vondt vokser i sin fortelling om seg selv.

“Hva i all verden skulle man kunne dikte på en liten øy, der alt nødvendigvis må stå helt stille?” spør jeg fortelleren retorisk seg selv – men som romanen viser, rommer stillstanden sin egen poesi og et mylder av særegne, ofte korte fortellinger. Øyas mangfold – fra polske fruktplukkere til lokale bønder, storbønder og idealister – utfoldes med et vitebegjær som forvandler hverdag til verdenslitteratur. Et gavmildt fikentre og ålegrasets potensial for eksport står side om side med forgiftede rapsmarker og baronenes maktfullkommenhet. Øya er en dråpe som speiler havet, som det heter et sted.

Romanen balanserer det nære med det verdensorienterte. Den skildrer den utopiske drømmen om et enklere liv på landet, mens den gjennom samtalene med sønnen Hugo fanger inn barndommens naive, men også poetiske blikk på verden. Hvileløs prosa forenes med lokal folklore. Insulas utforskning av de menneskelige kretsløpene framstår som et mindre mesterverk i nyere nordisk litteratur.

Thomas Boberg (f. 1960) er en prisbelønt dansk forfatter med mer enn 40 verk bak seg som utforsker identitet og menneskets forhold til verden gjennom lyrikk, romaner og reiselitteratur.