Vigdis Hjorth

Vigdis Hjorths tyvende roman, Arv og miljø, åpner med et gjenkjennelig dilemma. Da faren i familien dør, oppstår uenighet om hvordan hyttene i familien skal fordeles på fire gjenlevende søsken. Den konkrete konflikten rundt et arveoppgjør virvler snart opp til overflaten uenigheter som har ulmet i familien i mange år, og som blir avgjørende når historien om familien og farens plass i den skal skrives for ettertiden.

Siden debuten i 1983 har Vigdis Hjort gjennom essay, artikler, barnebøker og romaner utviklet et av de sterkeste forfatterskapene i den samtidige norske litteraturen – et forfatterskap som når et foreløpig høydepunkt i Arv og miljø, der språket understreker det akutte i tematikken. I hektiske, jagede stemningsrapporter skriver romanens hovedperson, tidsskriftredaktøren Bergljot, om prosessen idet hun trekkes tilbake til en erkjennelse hun først fikk for mange år siden, men som hun aldri fikk familiens øre for. Hun oppsøker en terapeut og et støttesenter for incestofre som advarer om at det å fortelle åpent om de seksuelle overgrepene hun som barn ble utsatt for, ikke nødvendigvis vil bli møtt med den forståelsen hun ønsker og trenger.

Arv og miljø handler da også mindre om selve overgrepet enn om reaksjonene på det. Gjennom brev, dialoger og tilsynelatende hastige dagboknedtegnelser følger vi Bergljots reaksjoner idet hun tar inn over seg at hennes familie fungerer etter nettopp det mønsteret hun er blitt advart mot..

Parallelt med at ny informasjon om fortiden, som i et ibsensk kammerspill, steg for steg bringes inn i historien, blir det også ført en diskusjon om krig, konflikt og ulike metoder for å forholde seg til krigstraumer. Det er en diskusjon Bergljot fører dels med seg selv, dels med vennene som utgjør romanens galleri av bipersoner, og dels med bøker og artikler hun leser – om krigen på Balkan eller om sannhetskommisjonen i Sør-Afrika etter apartheid. Hun utforsker forsoningens forlokkende og truende kraft: Er det rett at offer og overgriper, som i en sannhetskommisjon, skal stille på like fot? Eller finnes det som Bergljot også tenker, idet hun stritter imot et fullt amnesti for de skyldige, at ”det finnes motsetninger som ikke kan oppheves, av og til er det enten eller”?

I Bergljot møter vi en tidsskriftredaktør som trekker sine foretrukne intellektuelle referanser inn i en diskusjon der verdensproblemene både er brennbare i seg selv og fungerer som en uhyrlig målestokk for det hovedpersonen selv står oppe i: ”Smerten min var ikke syk, men total.”

I sin behandling av et betydelig samfunnsproblem – seksuelle overgrep mot barn og de skadevirkninger det kan ha gjennom livet – står Arv og miljø i en linje av romaner som Herbjørg Wassmos Tora-trilogi (vinner av Nordisk Råds litteraturpris, 1987). Samtidig tematiserer romanen språket som er tilgjengelig for å bearbeide og formidle traumatiske erfaringer mer generelt. Spenningen i romanen går ikke så mye på avsløringen av hva som faktisk skjedde, som i å følge hovedpersonens kamp med sin egen historie, og hvor dypt striden om sannheten kan prege de mest hverdagslige situasjoner og de næreste relasjoner. Uten å forenkle skaper romanen en dirrende spenning med hensyn til om Bergljot vil nå frem med sin sannhet. Arv og miljø er en roman som borer dypt i spørsmål om hva det vil si å fortelle og å bli hørt, og som favner langt videre enn den konkrete familiehistorien..