Arndís Þórarinsdóttir och Hulda Sigrún Bjarnadóttir
Blokkin á heimsenda (”Blokka ved verdens ende”, ikke oversatt til norsk) forteller om en ganske alminnelig familie av i dag. Foreldrene er begravd i nåtiden med økologisk samvittighetsnag, og barna måler sin livsglede i kapasiteten på internettilkoblingen. Hovedpersonen Dröfn spiller Minecraft det meste av tiden, og Ingó, den eldre broren hennes, er konstant på YouTube-kanalen sin.
Alt dette endres brått da foreldrene bestemmer seg for å flytte til en avsides øy langt fra Islands kyst. Faren i familien har røttene sine der, og på øya bor den aldrende moren hans. Dröfn vet ikke hva som venter henne hos farmoren, som hun aldri har møtt, men det viser seg raskt at samfunnet på øya er totalt forskjellig fra det barna har vokst opp med.
Farmor bor sammen med alle de andre innbyggerne på øya i Blokka, et hus som kneiser som et fjell over øya uten internettforbindelse. Her hersker bestemoren som Portneren med stor P. I Blokka er det ikke plass til dem som mottar mer enn de yter, og derfor har hver beboer sin stillingsbetegnelse og sin sosiale oppgave. Det er både lærerikt og eventyrlig å følge de to søsknene fra det moderne livet inn i denne forunderlige verdenen av nøysomhet og gjenbruk, der beboerne lager elektrisitet på trimsykler og ingenting bare skjer av seg selv.
Forfatterne fletter sammen humor og idérikdom i en original fortelling som rommer kritikk av forbrukersamfunnet og dets overflod. Dette budskapet får imidlertid aldri tynge fortellingen, for leken og gleden skinner gjennom hele tiden. Samtidig blir det også satt spørsmålstegn ved forenklingen som kjennetegner dette ”forbilledlige” samfunnet, der alle har en bestemt rolle, skal tjene helheten og skyve sine personlige lengsler og drømmer til side.
Et hovedtema i boka er et samfunns oppbygning og funksjon, hva det vil si å tilhøre et samfunn og ha en oppgave der som alle andre. Én for alle – alle for én. Dröfn lærer at grunnlaget for ethvert samfunn ligger i forbindelser mellom mennesker. Et år var øya hjemsøkt av meslinger, og det ble født to døve barn. Da sluttet samfunnets medlemmer seg sammen, og hver eneste innbygger snakker tegnspråk, for hver eneste innbygger har betydning, og alle skal kunne forstå hverandre.
Boka stiller også spørsmålet om hva den enkelte har å tilby, og hva han eller hun må ofre for helhetens skyld. På øya blir alt utnyttet til det ytterste, også menneskene. Samfunnet er en maskin, og menneskene er tannhjulene i den, alle gjør sitt til at maskinen kjører som smurt. Men hva skjer hvis noen simpelthen ikke vil dette livet og ikke er tilfreds med dette snevre systemet? Boka handler også om opprør: barns opprør mot foreldrene, opprøret mot samfunnets nyttetenkning, og opprøret fra dem som lengter etter noe annet enn det samfunnet tildeler dem.
Selv om diskusjonsemnene i Blokkin á heimsenda er høypolitiske – naturvern, samfunn og regjeringsform – ses fortellingen helt og holdent fra barns synspunkt. Dröfn er sterk, modig og kritisk overfor omgivelsene. Hun gjennomskuer foreldrenes og samfunnets skrøpelighet, noe som gjør leseopplevelsen spesielt styrkende for et barn.
Arndís Þórarinsdóttir har studert litteraturvitenskap og skrivekunst. Hun var i en periode formann for den islandske seksjonen av IBBY. Hulda Sigrún Bjarnadóttir har både studert psykologi og bibliotekvitenskap. Begge er bosatt i Reykjavík og jobber som forfattere.
Blokkin á heimsenda ble tildelt Den islandske litteraturprisen 2020 og Guðrún Helgadóttirs barnebokpris for upubliserte manuskripter 2020.