58. Jonas Gahr Støre (Svar på spørgsmål)

Da Norge anerkjente Palestina, var den viktigste begrunnelsen denne: Helt siden 1948, da vi anerkjente staten Israel, var det en klar visjon om at også palestinerne hadde rett på sin stat. Siden Oslo-avtalen i 1993 har vi sett en palestinsk anerkjennelse som del av en fredsslutning med Israel – en tostatsløsning. 

I dag har vi en israelsk regjering som for det første i mange år under den sittende statsminister ikke har gjort noen ting for å bevege seg mot en tostatsløsning. Statsministeren leder i dag en regjering som åpent er imot en tostatsløsning, og som er imot at palestinerne skal ha rett til egen stat. Etter den katastrofen som skjedde 7. oktober – terrorangrepet mot Israel – det som nå skjer av det vi mener er folkerettsbrudd i krigføringen i Gaza, og det som skjer på Vestbredden, mener Norge at en anerkjennelse av Palestina er et uttrykk for at palestinere har rett til å bli behandlet med de plikter og retter som følger av å være stat etter FN-pakten. 

Hvis vi ikke anerkjenner Palestina, vil det være de voldelige terrorgruppene som snakker, og det palestinske budskapet, som er demokratisk, kommer ikke fram. Da mener jeg at vi må være prinsipielle når det gjelder FN-pakten. Vi må la Palestina slippe til med sin stemme i FN og insistere på at humanitær hjelp til utsatte palestinere kommer fram. Vi må kreve våpenhvile i Palestina, i Gaza. Humanitær hjelp må inn. Gisler må komme tilbake. Dette mener jeg Norden kan stå sammen om i sterkere grad enn vi gjør i dag. Akkurat nå mener jeg at det som skjedde i går – da Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen, gikk ut for å forby samarbeid med UNRWA – er en potensiell katastrofe for palestinere, særlig i Gaza, og hvis over 10 000 hjelpearbeidere blir tatt ut av å yte hjelp, vil ingen humanitær organisasjon kunne kompensere for det. Det er for en befolkning som FN i dag mener står i akutt fare for sult og død. Det er et drama hvor Norden sammen bør snakke med én stemme.