Beinir Bergsson

Sólgarðurin (ikke oversatt til norsk) av Beinir Bergsson er en skjellsettende utvidelse av det (lyriske) litterære landskapet på Færøyene. I diktsamlingen stilles en poetisk nymaterialisme ved siden av en ung og ublu seksualitet og en erindrende melankoli. Diktene skildrer på mange måter en klassisk utviklingshistorie, men likevel ikke. For diktene virker ikke spesielt interessert i å forlate eller flykte fra steder eller legge avstand mellom dikterjegets nåtid og dikterjegets fortid. Det ene utelukker ikke det andre hos Beinir, et seksuelt begjær går ikke på bekostning av familien, slekten. Snarere tvert imot. Begjæret og seksualiteten er noe skapende og utvidende, og som leser sitter man igjen med følelsen av at verden faktisk har blitt større med denne diktsamlingen. 

Beinir Bergsson debuterte i 2017 med diktsamlingen Tann lítli drongurin og beinagrindin (”Den lille gutten og skjelettet”), som blant annet skildrer tapet av en forelder, dikterjegets far. Debuten vant den færøyske forfatterforeningens årlige litteraturpris, EBBA-virðislønin. I Sólgarðurin har dikterjeget blitt eldre. Framfor å være opptatt av savn, fravær og avstand er det nå opptatt av nærhet, intimitet og seksualitet. Helt konkret mellom to guttekropper. Og helt konkret ved å skape plass til deres seksualitet. Diktsamlingens første dikt starter nesten oppfordrende: 

Selv har Beinir i mediene beskrevet Sólgarðurin som et konkret fysisk rom så vel som et abstrakt mentalt rom. Diktene foregår primært i to rom, spesielt sengen i et soverom og bestemorens hage. I soverommet gror gresset og intimiteten. I bestemorens hage lukes det, plantene stelles, det gis kjerringråd, og når man stikker seg og begynner å blø, gir det anledning til et blodoffer som i diktsamlingen ikke ser til å være symbolsk, men snarere en helt konkret strategi for å la seg forbinde med naturen og de døde. På den måten blir kroppene også en utvidelse av landskapet, det åpnes nye rom der insekter og planter kan gro, og i diktene til og med snakke. Etter hvert som diktene skrider fram, opphører skillene rommene imellom. 

I diktet på side 46 står det for eksempel:

De i utgangspunktet trange og klart avgrensede rommene, soverommet og hagen, lar seg ikke begrense av sine barrierer. For diktene nekter å beskjeftige seg med grensene. Diktene er mer interessert i å la en ny natur vokse fram, der sengen blir enormt stor, og der det finnes både årstider, dyreliv og landskap. De utvider seg innvendig, inn i intimiteten, inn i seksualiteten, inn i kroppenes ekstatiske forening.

I diktet på side 22 står det slik:

Den ene kroppens grenser skal altså finnes hos den andre. Den enkelte kroppen opphører ikke ved sine egne ytterpunkter, men hos den andre. Og i diktenes mest ekstatiske deler, når det snakkes fra et vi, er det også vanskelig å bestemme hvilken kroppsdel som tilhører hvilken kropp, hva som er ønske eller skildring. Kroppsdeler plasseres uavhengig av jeget og duet, en tunge legges på leppene, det pustes luft inn i en munn, det klores til blods, en navle kysser en annen navle. Og det er som om dette er diktsamlingens egentlige ærend og absolutte kvalitet: det er i begjæret, intimiteten og seksualiteten at verden blir større. Det er der eierskap og ensomhet opphører. Ikke som språk, nei, men som faktisk og fysisk trøst, omsorg, lek, kjærlighet og sex

Slik står det også i et av samlingens siste dikt, på side 62:

Med Sólgarðurin har Beinir skrevet Færøyenes første eksplisitte queer-diktsamling, en for Færøyene ny litterær sjanger. Sólgarðurin er et nytt referansepunkt både for litteraturen og for mennene i utdraget over, som vil trenge hjelp til å finne vei i framtiden, slik diktene kan forutse. Derfor lykkes diktsamlingen så godt. Diktenes sterkt kroppslige begjær overskrider seg selv og manifesterer på rørende måte et høyere ideal om mellommenneskelig omsorg.