Bjørn Esben Almaas

Begrunnelse:

Ti år etter sin forrige bok vender Bjørn Esben Almaas tilbake med romanen Den gode vennen, et vakkert, nervøst og skarpskårent stykke litteratur, en roman som muligens, og på nennsomt vis, henter glød fra slike mestere som Patrick Modiano og Emmanuel Bove, altså fra en litteratur som ligger utenfor Norden – dette sagt bare for å forsøke å plassere en forfatter som helt siden debuten i 2001 har gått sine egne veier.

Slik settes romanen i gang: «Inn i det grelle lyset mellom reolene kommer en mann.» Og slik avsluttes den: «Snart forsvinner han bak en grønn hekk, og så er det ikke lenger mulig å se ham.»

I understrømmen av Almaas siste utgivelse ligger det en barndomsskildring, men her er det ikke snakk om en nostalgisk eller bittersøt dekonstruksjon av det forgangne, ei heller er det en forsonet gjengivelse av en oppvekst, snarere er Den gode vennen en hard og opprivende beretning, en skånselsløs meddelelse om tilbakevendende kvaler, om lidelse og om ondskap.

Som romankonstruksjon er Den gode vennen tilsynelatende enkel, men det hører ofte med til en vellykket kompositorisk strategi at også komplekse former synes å flyte uanstrengt. Ja, også i selve syntaksen ligger det en helt egen, upolert fortetning i Almaas’ fortelling.

Almaas har skrevet en behersket, men like fullt dypt medrivende roman om et barns miserable vilkår, om vedvarende og fordekt lidelse og om det voksne menneskets tilkortkommenhet – historien om et traume kunne man kanskje kalle det.

I Den gode vennen avdekkes barndommens tildragelser baklengs, mens den voksne mannens liv, det nåtidige familielivet, bølger og rykker fremover nær sagt med den klassiske kriminalromanens dramaturgiske trykk. Med sitt kyndige grep om dette kryssende forløpet viser Almaas at han har utviklet en skrift med sitt helt egne raffinement.

Den gode vennen er en foruroligende rapport fra en miserabel oppvekst, men den bærer også i seg en helt egen vemodig intensitet, en intensitet som bare den riktig gode litteraturen kan skjenke oss.