Carl Frode Tiller

Carl Frode Tiller følger opp Innsirkling-trilogien – et hovedverk i den norske litteraturen på 2000-tallet – med en roman der han benytter sine avanserte fortellerstrukturer på et helt nytt stoff. Begynnelseråpner med at Terje, som jobber som miljøkonsulent med bevaring av biomangfold som spesialområde, ligger på sykehus etter et selvmordsforsøk. Derfra fortelles historien baklengs, slik at leseren tas med på en reise bakover i tid, til små og store hendelser som synes å utgjøre mulige begynnelser på ulike livsløp Terje kunne fått – samtidig som vi ser at de veiene han ikke har fulgt, også er med på å forme ham. Som få andre synes Tiller å ta Søren Kierkegaards ord på alvor: ”Livet må leves forlengs, men forstås baklengs”.

Terjes mor og søster samler seg rundt Terje, i konkret forstand ved sykehussengen, men enda mer i overført forstand – der de også får selskap av hans tenåringsdatter og tidligere kone. I tilbakeblikkene presser de nære relasjonene seg på med nærmest klaustrofobisk kraft. Steg for steg følger vi Terje bakover i tid i hans passivitet og ulmende sinne mot alle som i hans øyne misforstår og gjør ham urett, gjennom et ekteskap fylt av kjærlighet og strid, tilbake til det bitre forholdet mellom ham og en mor som synes å ha mistet kontrollen. Men Begynnelser er mer opptatt av å skildre de dumpe følelsene av å være misforstått, som alle karakterene i romanen på ulike vis synes å dele, enn av å plassere skyld. I sine mesterlige dialoger får Tiller frem hvilket rikt spekter av følelser som kan skjule seg under den mest hverdagslige utveksling.

Kanskje som en motvekt til oppveksten har Terje valgt et idealistisk yrke, som kommunal miljøkonsulent. I naturen ser han en renhet som ikke finnes i de menneskelige forholdene han er vant med, og som han anser som forgiftet. Men å slåss for naturen er alt annet enn enkelt. I romanens egen prosa stilles den vakre klangen i de fantasirike ordene vi mennesker har satt på naturen – sørleg tinderublom, lønnekveldsfly, munkerabarbra – opp mot uforstanden vi i andre sammenhenger utviser overfor de samme organismene.

I det økologiske samspillet Terje har studert, er årsaker og konsekvenser ikke alltid umiddelbart overskuelige. En liten endring i livsmiljøet til en art, en forrykkelse av balansen mellom to organismer, kan få uante konsekvenser et helt annet sted i næringskjeden. Er det slik med mennesker også? Knutene i familien til Terje, vanskene de har med å løse opp i sine hverdagslige floker, gir en dyster klangbunn for det uoversiktlige nettet av menneskelige motiver som ligger bak beslutninger som får følger for flora og fauna i mange ledd framover.

Går ødeleggelsen mot sin uavvendelige slutt, eller kan den avverges underveis? Kan man ta andre valg, eller er utfallet bestemt av valg tatt for flere tiår siden? I Tillers romanvev åpnes de vanskelige spørsmålene opp med forståelse for kompleksiteten i de sosiale og naturgitte systemene som styrer våre liv – og samvirkningen mellom dem. At Terjes eget liv, til tross for at det i mange henseender har tatt en langt mer ”konstruktiv” retning enn det åpenbart kunne ha gjort, fører til et selvmordsforsøk, viser i seg selv at ingen svar kan tas for gitt.

”Vi menneske burde utvide nestekjærleiksbodet, tenkte eg, vi burde leve slik at dei andre artane saknar oss den dagen vår art er borte frå kloden,” tenker Terje på et tidspunkt. Det er lite i romanen som tyder på at Terje eller hans omgivelser har nådd dit ennå – men romanen antyder at menneskeskapte problemer kan og må løses i mennesket selv, på en måte som setter akutte miljøspørsmål på dagsordenen med litterær styrke og kompleksitet.