Caroline Albertine Minor

Caroline Albertine Minors tredje prosaverk, Velsignelser (ikke utgitt på norsk), handler om tilværelsens vanskeligste situasjoner, der sorgen og desperasjonen etter tapet av et annet menneske truer med å fylle og utslette alt. Men det handler også om de mirakuløse øyeblikkene da en øyner lys i enden av tunnelen, og da det oppstår håp når et annet, ofte tilfeldig, menneske rekker ut hånda og viser oss en vei ut av mørket. I de sju novellene i verket møter vi mennesker som står avmektige etter et tap som ikke er til å bære – en ung forelsket mor som mister mannen sin på grunn av en hjerneskade, moren til en datter som begår selvmord, og en datter som ignoreres av den døende faren sin. Alt er situasjoner med uhyre komplekse følelser av savn, smerte, sinne, skam, sorg og ensomhet som vi vanligvis ikke har språk for, på samme måte som vi sjelden er i stand til å beskrive de velsignende, ofte upåfallende øyeblikkene da en annen – i novellene f.eks. en prest og en nabo – får skubbet den forpinte og kriserammete inn i livet igjen. I Minors stilsikre, presise og gripende portretter settes det på mesterlig vis ord på denne sumpen av følelser.

De sju fortellingene slynger seg mellom hverandre i arabeskaktige former som minner verken om klassiske dannelses- og skjebnefortellinger eller om postmodernismens systematisk konstruerte romaner, men mer om selve livet, der hver historie pulserer vilt av individuelt liv som samtidig er forbundet med livet i de andre novellene. Velsignelser utgjør ikke bare en helhet i kraft av at en rekke personer dukker opp i flere av fortellingene, men også fordi alle tekstene viser den samme eminente evnen til å skildre psykiske tilstander i sin nyanserikdom med en på én gang klinisk klar og forunderlig suggestiv stil.

I særklasse er Minors bildespråk, som aldri blir utvendig eller ornamentert, men som trenger ned en sonde og uttrykker de dypeste smertepunkter. I fortellingen om den unge moren med en mann som har forsvunnet psykisk fra henne etter en bilulykke, hører vi: “Fortiden kom til ham i glimt, og jeg gjorde, hvad jeg kunne for at holde fast i, forbinde og udvide hans øer af klarhed. Mit håb var, at der i ham ville opstå en kyststrækning af minder tilsvarende den, der fandtes i mig.” I historien om ei au pair-jente som henger seg i et fikentre etter å ha hatt et forhold til en skruppelløs, gift mann: “som altid er hans ondskabsfuldhed uventet og forfriskende, en delfinryg, der dukker op og bryder personlighedens glatte flade.” I fortellingen om en ung kvinne med et spedbarn og en mann med en bestevenn hun elsket og hadde et forhold til, men som tok en overdose: “Følelsen af, at ingenting virkelig fandtes, havde vokset i mig hele morgenen, nu foldede den sig ud som en blomst i min hjerne”.

Det er grusomme, utålelige, dunkle, skamfulle, angstfulle og pinefulle følelser som er på spill i de sju fortellingene, men etter opplevelsene av tap, ensomhet, svikt, sorg og retningsløshet er det også håp, vennskap, kjærlighet, medmenneskelighet og nye horisonter. Alt dette greier Caroline Albertine Minor å skildre i sin elegante, pasjonerte og usedvanlig vakre prosa. Velsignelser har potensial til å bli et hovedverk i de siste tiårenes danske kortprosa.