Hannu Raittila: Terminaali
Med sine seksten utgitte verk har Hannu Raittila (f. 1956) befestet sin posisjon som en av Finlands sentrale samtidsforfattere. Han fikk Finlandiaprisen for sin roman Canal Grande(2001). Den nå aktuelle romanen Terminaali("Terminal", 2013) ble tildelt Runebergsprisen 2014 og var nominert til Finlandiaprisen året før.
Raittilas romaner og essay har fått epitetet "ingeniørprosa" på grunn av at han gjerne skildrer verden i teknologiske termer. I Raittilas romanverden symboliserer tekniske innovasjoner og målbare ting menneskets skaperkraft og mulighet for å påvirke sine omgivelser. Samtidig finnes det en paradoksal tanke om hybris, en streben etter å skape storartede verk, som krakelerer på grunn av storhetsvanvidd. I Raittilas virkelighet søker troen på teknologien å erstatte Guds skaperverk, men verdenen som bygges på teknologi, viser seg å være en ytterst sårbar illusjon som faller fra hverandre.
Der Raittila i Canal Grande flytter sin hovedperson til Venezia for å hindre byen i å synke i havet, beveger Terminaali seg i den globale verden, både på havet og i luften. Tilsynelatende handler fortellingen om en splittet familie som søker fellesskap, men i siste instans skildres en undergangsdømt vestlig kultur og kollisjonen mellom den vestlige og den østlige livsverden.
Raittila bygger opp sin roman gjennom å skape et parallelt mikro- og makrokosmos. Forfatteren dyrker analogier og skildrer familiens problemer ved å sammenligne dem med kontinentalsokkelens bevegelser utover og innover. ”Også menneskene fjerner seg fra og nærmer seg hverandre i hemmelighetsfulle sykliske bevegelser – også familiemedlemmene”, konstaterer forfatteren. Den opprinnelige kjernefamilien som gjennom tragiske avskjeder har krympet sammen, opplever mot slutten noe som kunne kalles harmoni i det finske midtsommerlyset.
Raittila forener stadiene i den finske familien Lampens liv med den globale krisen som ble utløst av hendelsene 11. september 2001. Romanens kronologi følger tiden før og etter denne katastrofen. Familiens datter Paula, som kaller seg Laura etter hovedpersonen i tv-serien Twin Peaks, befinner seg på en flyreise til USA samtidig som tårnene raser. Dermed blir hun innestengt i en kanadisk flyterminal på ubestemt tid. Terminalene og havnene blir kjente plasser for Laura, som sammen med sin kamerat Sara går opp i en jenteaktig subkultur; det blir en livsstil å drive dank på flyplasser. Flyplassene og reisingen er som en ny religion i en tid av materialisme, og ritualene ligner åndelige øvelser.
Takket være romanens synsvinkelteknikk får leseren innblikk i Lauras verden via hennes dagbøker. Man får kjennskap til hennes livsvei: etter mange forskjellige eksperimenter og identitetsbytter ender hun hos en palestinsk terrorist og dør en martyrdød. I hvert fall tematisk fungerer Lauras far, den finlandssvenske Johan Lampen, og hans kone Pirjo som de egentlige hovedpersonene. Når Johan er fortelleren, realiserer han sin interesse for teknologien ved å reise rundt i verden som grenseovervåker. Han begynner å lete etter sin datter, som han sist så da hun var et spedbarn. Pirjo deltar på sin side som nyhetsoppleser og representant for medieteknologien i en fortelling om verden som et felles oppholdsrom som i stadig høyere grad kan manipuleres.
Synsvinkelteknikken Raittila har valgt, tilfører romanen forskjellige typer diskurser og stilmidler. Der finnes Lauras naive dagboksnedtegnelser og Johans dypsindige selvanalyser, Pirjos tidvis svært emosjonelle utbrudd og Saras distanserte rapporter. Romanen befinner seg i stadig bevegelse, og intrigen holder spenningen oppe helt til slutten. Hvert kapittel henter med seg nye dimensjoner i denne velkomponerte helheten.
Det finnes rikelig med intertekstuelle innslag i romanen. Man finner henvisninger til Bibelens fortellinger og Homers Odysseen, men også til moderne klassikere som Joseph Conrads Heart of Darkness eller Väinö Linnas realistiske fortellertradisjon. Med sin evne til å trekke opp store linjer viderefører Raittila på sin måte Linnas arbeid, men utvider rammen mot den globale virkeligheten.
Romanens tittel Terminaali henviser naturligvis til flyterminaler, men kan samtidig tolkes som en allegori over de negative følgene av en globalisering som er drevet altfor langt. Teknologien som muliggjør nettverk for kommunikasjon, fører til nye konflikter som truer både miljøet og hele kulturen. Den eskatologiske verdenen romanen skildrer, har blitt syk og er på vei inn i terminalstadiet, som kan bli en blindvei.