Inka Nousiainen og Satu Kettunen

Yökirja
Inka Nousiainen og Satu Kettunen: Yökirja. Bildebok, Tammi 2015

"– Har du skrevet nattdagbok noen gang?

Det har jeg hatt lyst til å spørre noen om veldig lenge. Og endelig, en natt, når himmelen er litt overskyet og stjernene er matt papir, klatrer jeg opp på berget helt på egen hånd og vet at øyeblikket er inne."

Yökirja (”Nattbok”) er skrevet av Inka Nousiainen og illustrert av Satu Kettunen. Det er en fortelling om stillhet, vennskap, annerledeshet og aksept. Hovedpersonen i bildeboka er den følsomme og ettertenksomme seksåringen Kuu ("Måne"). Navnet reflekterer det spesielle ved Kuu: han er allergisk mot solskinn. Om dagen må han gå i beskyttelsesdrakt, og bare de ensomme nettene er frie. Men en natt treffer han ei jente, Raa, under et tre, og sammen med henne kan han snakke om hva det skal være.

Yökirja er både det realistiske og det fantastiske til stede. Nousiainens fortelling beveger seg på flere plan og er full av symboler. På det språklige nivået er navnet Kuu og navnet Raa, som henviser til solguden, rake motsetninger, men i møtet mellom de to barna forsvinner mange forskjeller, og mye felles blir funnet. Også forskjellene blir en styrke for vennskapet når Kuu, som lever om natta, kan lære Raa, som er vant til å leve om dagen, hvordan en skriver nattdagbok.

Fortellingen i Yökirja er lyrisk og filosofisk. Det flytende og flertydige språket i kombinasjon med illustrasjonene som gløder av fargemettede nattesyn, byr på stoff til ettertanke og opplevelse for lesere i mange aldere. Fortellingen kan virke enkel ved første gjennomlesing, men den undervurderer ikke leseren. Ved hver gjennomlesing dukker det opp nye betydninger.

Personskildringen er usedvanlig finstemt og troverdig. Gjennom vennskapet mellom Kuu og Raa behandles temaer som er viktige i forholdet mellom barn, og mellom mennesker i det hele tatt, som for eksempel å godta annerledeshet. Til å begynne med kvier Kuu seg for å fortelle den nye vennen sin om beskyttelsesdrakten, men bekymringene fordufter når beskyttelsesdrakten blir til en enestående fin romdrakt i barnas øyne. Når Raa får se den, gjør hun ikke narr av den, men sukker begeistret: "Wow!"

Ord og bilder spiller sømløst sammen og utfyller hverandre. Der ordene forteller om Kuus tanker, bakgrunn og liv, åpner illustrasjonene ikke bare verden omkring ham, men også hans indre virkelighet for leseren. Sammen gir den lyriske, langsomme fortellingen og de fargerike og fantasifulle bildene mulighet til å gå inn i følelser og tenke over dem. Selv om bildeboka rommer både spennende detaljer og glade aktiviteter i form av barnas lek, gir Yökirja også plass til stillhet og sorg:

"Av og til blir jeg så stille, helt uten grunn. Og iblant blir stillheten så stor at det ikke er plass til den hjemme. Derfor må jeg ta med meg stillheten min et annet sted, til stedet der den trives best. Jeg tar med meg stillheten min til Raa."

De negative og de positive følelsene viser seg å være relative i bokas verden, på samme måte som den tilsynelatende motsetningen mellom Kuu og Raa. Raa begynner ofte å gråte når alt er veldig vakkert. Her ferdes gleden og sorgen sammen, og bildebokas nattvirkelighet gir rom både for frykt og bekymring og for glede, vennskap og lek.