Jalvvi Niillas Holmberg

Romanens hovedperson Elle Hallala, eller kunstneren Halla Helle, hører til de mest renommerte selvlærte kunstnerne i Finland, men hun tappes for livskraft, oppgir sitt kunstnerliv og returnerer til sitt hjemsted Ohcejohka for å forsøke å komme til hektene. Av ulike årsaker får Elle i tenårene økt avstand til reindrifta, nekter seg å sørge over sin kjære far og stenger for kontakt med sin mor. Elles mange ubearbeidede sorger demmer opp for å kunne heles. Forfatteren utforsker en traumatisert persons lidelse og livssti, og hvordan hun selv etter hvert kan lette sitt åk og oppnå god helse. 

Elle rekker så vidt sin bestemors begravelse og gjør slektningene oppbrakt med pipa som hun tegner i bestemors munn på salmeheftet. – Mor røyket aldri, påpeker tante. Situasjonen mildnes ikke av at Elle på gravlunden roper ut at graven er altfor liten. Etter begravelsen trekker hun seg tilbake med sine hunder til oldefars hytte ved Gabbajávri. Romanens snodige navn, Goatnelle, peker muligens til at Elle er en goadni, en forkommen en som går i skjul. Etter tittelbladet i romanen står et sitat fra forfatteren Kirste Paltto: "Som seksåring begynte jeg å få et ekstra hode" (fra novellen "Tohodet kvinne"), som også antyder at Elle sliter psykisk.   

Elles mentale dekolonisering knytter seg til naturen og det åndelige, de deler av et samisk liv som kolonialismen har distansert samene mest fra. Men å revitalisere tradisjonskunnskap har helende kraft både for enkeltpersoner og samefolket som helhet. Slik lærer Elle bl.a. å fiske med drivgarn, tjærebre båt, bøte garn og ro laksefiske, veiledet av farbror Sámmol. Ikke bare skal hun ta til seg læring; kunnskaper, myter og åndelighet skal overføres til senere generasjoner. Også Elle, som omtrent er folkesky, deltar etter hvert med sine venner på treff der aktivister forteller, joiker og samtaler med barn og unge om tradisjonskunnskap, dekolonisering og hvordan samhandle med jorden.   

I lokalsamfunnet oppstår konflikter, særlig på grunn av samenes og storsamfunnenes ulike verdisett og metoder for å nyttiggjøre og respektere naturen. Etter kort tid har kapitalistkrefter sett seg ut Rástegáisa på norsk side, det hellige fjellet, for å tilfredsstille sin griskhet. Og å "bagatellisere alvoret" ligger ikke til de unge. Elle ikler seg sin mektige ládjogahpir (tradisjonell kvinnelue/hornlue) til høringsmøtet. – Da stylistene i gamle dager oppfant hornlua tok de ikke hensyn til at man må kunne sitte i en bil, konstaterer Elle. Elle kommer ofte med elegante utsagn og ytringer som viser et skråblikk på ulike situasjoner. 

Forfatteren setter også søkelys på mellommenneskelige forhold i et bygdesamfunn hvor samene utgjør majoriteten og finlenderne minoriteten, og hvor samene forvalter egen etnisitet på flere måter. En del av dette bildet er Elle og finske Samus kjærlighetsforhold – som stadig ulmer og kjølner. Samu er uansett Elles beste støtte. Teksten inneholder deres filosofiske grublerier som ofte stammer fra Elles drømmer. Elle skriver drømmedagbok for å bli bedre kjent med seg selv, men også det er problematisk: "Samu blir stående. Var det kanskje likevel en tabbe å la han lese om drømmene? Hva er det jeg maser om? Nå føler jeg meg nesten overvåket. Slik tvil og ambivalens trenger jeg virkelig ikke mer av, jeg har jo nettopp kvittet meg med alt sånt."

Teksten holder høy skjønnlitterær kvalitet. Fortelleren er Elle, som skildrer handlingen fra egen synsvinkel. Informasjonen siles slik at fortellingen ikke avdekkes så lett for leseren. Hvert kapittel starter dessuten med et dikt som gir et gløtt inn i Elles drømmer og ubevissthet. Fortellerformen er solid forankret i samisk verdensforståelse og fortellertradisjon, men skildrer både samenes utfordringer i et moderne samfunn og allmennmenneskelige forhold som behovet for tilhørighet og anerkjennelse. 

Selv om fortellingen er realistisk, gjenspeiler den likevel samisk åndelighet og mytiske elementer. Både dikt og mytiske elementer utfordrer den vestlige verdens rasjonelle virkelighetsforståelse, samt at de i tillegg drøyer lesingen og oppmuntrer leseren til å komplettere fortellingen.  

Språklig og kulturelt kan romanen anses som en skattkiste som har kraften til å helbrede. Forfatterens presise og frodige språk for å beskrive arbeidsoppgavene innenfor duodji (tradisjonelt håndverk) og laksefiske oppmuntrer oss til å ta tilbake kunnskaper og ferdigheter som koloniseringen delvis eller fullstendig har fortrengt. Romanens viktigste budskap er troen på en samisk fremtid og den løsningen som Elles fortelling tilbyr for å styrke og revitalisere samisk språk og kultur. 

Jalvvi Nillas, Niillas Holmberg (f. 1990) har vokst opp i Ohcejohka i Finland.  Han er musiker, forfatter og manusforfatter for film. "Jeg har ingen akademisk bakgrunn og er heller ingen språkforsker", skriver Jalvvi Niillas om seg selv i boka Siiddaid Sápmi (DAT 2023). Også i 2015 og 2020 var han det samiske språkområdets kandidat til Nordisk råds litteraturpris.