Karin Erlandsson

Havet er veien som fører ut i verden og iblant fører sjøfareren hjem.

Det er selve forutsetningen for å leve på en øy. Man må stadig være oppmerksom på havets bevegelser, de svale bølgene kan i neste øyeblikk bli farlige og skremmende. Øyboeren puster i havets rytme, der livets og dødens krefter møtes.

Alt dette utgjør den eksistensielle klangbunnen for Karin Erlandssons roman Hem, som er det selvstyrte landskapet Ålands kandidat til Nordisk råds litteraturpris 2022.

Erlandsson har framfor alt blitt kjent som barne- og ungdomsbokforfatter. Hennes fantasiverden i tetralogien Legenden om ögonstenen har vakt internasjonal oppmerksomhet. To av delene, Pärlfiskaren (2017) og Segraren (2019), ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, i likhet med adventsboka Nattexpressen (2020). I hennes rike produksjon finnes også flere romaner med thrilleraktig innhold.

I Hem utvider hun registeret på en imponerende måte. Boka betegnes som en kollektivroman, men kan like godt ses som en rekke historier i novelleform med et felles grunntema. Her konsentreres ålandsk historie gjennom seks tusen år, fra steinalderen til vår egen tid, med et konsekvent gjennomført kvinneperspektiv. I en øm og lavmælt prosa portretteres mødre som står for alt det praktiske i hjemmene mens mennene oftest arbeider på sjøen og er borte måneder eller år i strekk.

Forholdene kan te seg forbløffende likt gjennom århundrene: savn, uro og usikkerhet er den ålandske kvinnens lodd fra vikingtidens krigstog til de store ferjenes skytteltrafikk over Ålands hav. Hva skjer med kjærligheten, med barna, når så mye i livet foregår på avstand? Hvordan holder man ut å alltid lengte? Og hvordan tåler man skuffelsen når en lenge ventet gjenkomst resulterer i tomhet og fremmedhet?

En magisk stein – grå med en hvit ring, som et øye – blir et håpefullt symbol som binder sammen de ti fortellingene. Steinen finnes i nået, men eksisterer samtidig bortenfor tiden, som en trygg bolig for alle tanker.

Det er vakkert, suggestivt, berørende.

Karin Erlandsson har åpent blikk for en hard virkelighet, fjernt fra idylliserende skjærgårdsskildring. Hun skriver realistisk, uten alle forskjønnende drag, men nettopp derfor blir teksten også troverdig. Visst finnes det drømmer, men alt handler om å overleve, å holde ut. Hun legger stor vekt på de historiske detaljene: Her er hvert arbeidsmoment riktig, enten man fisker eller baker det ålandske nasjonalbrødet hemvete i kjøkkenovnen. Sjøfartens sentrale betydning for velstanden på Åland i moderne tid understrekes i flere fortellinger. Det viktige er at man eier en kaffekjele og en fartøysandel, som det heter i et sjømannsbrev.

Romanen blir i sin språklig beherskede stil en hyllest til en øyverden, et naturnært livsmønster, der kvinnene som en selvfølge har det ytterste ansvaret for at hverdagen skal fungere.

Havet gir og tar. Utsatthet og uro er øyboernes vilkår. Men det skaper ukuelige, selvbevisste mennesker, båret av en indre kraft som gir skrittene svikt og tankene flukt.

Livet er hardt, men likevel ikke uten mening. Det blåser en sterk vind av tross og tillit gjennom Karin Erlandssons Hem med dens til tider nesten bibelske klang. Som når den gamle kirkebyggeren Birger vandrer ut på det gjenfryste havet. “Holder det?” undrer han og får datterens Ragnhilds fortrøstningsfulle svar: “Hvis isen holder for meg, holder den for deg.”