Maria Vilja

Den nordiske sommeren er så etterlengtet og verdifull at alle de vakre sommerdagene burde være fylt av lykke. Mange kan kjenne igjen dette presset, og vissheten om hvor få disse dagene kan være, sitter dypt hos flere generasjoner. Maria Viljas bildebok Kesän ainoa kaunis päivä (”Sommerens eneste fine dag”, ikke oversatt til norsk) forteller om hvordan ladningen av et eneste døgn får en mor og de to barna hennes til å miste fatningen. De drar på utflukt til en øy, men stundene av lykke glimter bare til på det ene oppslaget før de på neste side overgår i skuffelsesanfall med påfølgende forsøk på å komme seg igjen. Til slutt er det moren som raser mest. Hun brister i gråt midt i sommeridyllen og utbryter det verst tenkelige: Hun vil ha nye barn.

Maria Vilja bruker bildebokas uttrykksform på kyndig vis når hun bygger opp utfluktens bue helt fra kaoset under pakkingen via den fryktelige spurten som må til for å rekke ferja, til å slepe sakene inn på øya, barnas krangling og de rolige stundene, skjønnheten og gleden som tross alt finnes midt i det hele. I illustrasjonene varierer perspektivene, og hele oppslag veksler med serier av små bilder. I teksten fordeler forfatteren synsvinkelen mellom de tre personene og presenterer dem alle som særpregede, troverdige karakterer. Ord og bilder samspiller naturlig og viser på en humoristisk og berørende måte hvordan både barn og voksen prøver å beherske seg, men ikke alltid greier det. På bildene lyser den herlige forsommeren som på den ene siden skaper lykke, men på den andre siden krever at man skal oppleve den. Som et speidende øye lurer kameraet, som brukes for å forevige de lykkelige stundene. 

Oppslagene i Maria Viljas bildebok veksler mellom skildringer av forsommerlyset og den grønne naturen på øya med sine hoppende linerler, og scener i røde toner, formørket av skuffelse. I de sistnevnte er det moren som stjeler showet. Maria Vilja viser åpent at morens ansikt kan bli så fryktelig at det får barna til å krympe, og hvor trist moren ser ut når hun ber barna om forlatelse. Morens oransjerøde kjole lyser som et sterkt symbol for både kjærlighetens varme og den lunefulle trusselen som jager lykken bort med en brennende flamme. Likevel kryper barna inn under morens skjørt også når hun er sint, som i et telt, for å søke beskyttelse og trygghet. 

Maria Vilja skildrer personene og relasjonene deres på en særpreget og sterkt kroppslig måte som er fylt av humor og samtidig sann. Skuffelsen forvrir ansiktet og er synlig i hele kroppen, men det samme gjelder iveren og gleden, eller det at man ikke holder ut med skrikene og sukkene lenger. “Mammas bein så trøtte og trinne ut”, konstaterer barnet som søker ro under morens skjørt. Og når utbruddets stund er over, fylles det siste oppslaget av en av de vakreste omfavnelsene som kan finnes i en bildebok. Maria Viljas bildebok vokser til en fortelling utover seg selv om lunefulle menneskelige følelser, om tilgivelse og om hvor smertefull og vakker en så vanlig sjelden sommerdag kan være.  

Maria Vilja (f. 1986) er illustratør, kunstpedagog og sosionom. I sine tidligere bildebøker har hun skildret et overfølsomt barns hverdag. Kesän ainoa kaunis päivä er hennes tredje bildebok.