Oddfríður Marni Rasmussen
Begrunnelse:
Det er ikke mye poetisk ved en hjernesvulst. De bilderike skildringene i Oddfríður Marni Rasmussens roman om Janus, som opplever sin kones kamp i et sykdomsforløp uten håp, er imidlertid både rå og overraskende yndefulle. Det er språket som skal fastholde minnene om et liv som var. Romanen handler om kjærlighet, om fortvilelse, styrke og avmakt og kanskje mest av alt om å miste kontroll. Svulsten bryter inn i Elsas bevissthet som en mørk neve. Parets samtaler reduseres til få ord og rim. Sykdommen estetiseres ikke, men Elsa vil besvare sykdommens angrep på sin egen måte, og det skildres som en kamp også mot mannens svik. Det ubønnhørlige forfallet oppleves som mye mer enn bare en beskrivelse av dødelig sykdom. Elsa mister førligheten og står lent med pannen mot vinduet som om hun vil “kaste seg ut over byen”, mens mannen, Janus, holder sammen på seg selv og først går i oppløsning og forfaller til selvmedlidenhet etter hennes død.
Romanen består av to deler: Første del fortelles i fortid og beskriver sjokket etter diagnosen og sykdomsforløpet. Andre del fortelles i nåtid og handler om Janus etter konas død.
Synsvinkelen er den pårørendes, det er mannens synsvinkel – Janus, med sinnsstemninger som veksler mellom påtatt dum slagferdighet, forvirring og ydmykhet. For Janus er skrøpelig, alkoholisk, noe selvopptatt og med forfatterdrømmer som aldri er realisert. Det gjelder å finne de riktige ordene for å holde fast ved minner, sansninger og følelser. Janus vender blikket bakover og framover. Han vil skrive om det som var. Det er han som forteller – om sin elskede, men mest om seg selv, et noe anstrengende jeg å stifte bekjentskap med, menneskelig i sin utilstrekkelighet. Dermed avslører romanen tematisk mulighetene og begrensningene som en fortellersynsvinkel gir. Stilen er lett, bilderik og kollasjaktig og glir over i det surrealistiske da den tatoverte Rósa flytter inn hos Janus, som ikke kan skjelne mellom virkelige opplevelser og drømmer, etterlatt alene i leiligheten og alkoholisert som han er.
De to hovedpersonene skildres med autentisitet. Det er en dragende nærhet over deres måte å omgås hverandre og sykdommen på. Det er Rasmussens fine dobbeltgrep at skildringen av kjærligheten og sykdommen veves sammen med den etterlatte mannens umiddelbare reaksjon og forsøk på å beskrive forløpet og den døde, å søke i mørket for å skrive på det hvite, som det står i begynnelsen og på slutten av romanen.
Oddfríður Marni Rasmussen (f. 1969) er utdannet fra Forfatterskolen i København i 2000. I 2011 tok han lærereksamen, og han arbeider til daglig som lærer. Han har spesielt gjort seg bemerket som dikter, forfatter av korte prosatekster, lærer i skrivekunst, oversetter og utgiver av Vencil, tidsskrift for skjønnlitteratur på færøysk. For Ikki fyrr enn tá (Først når..., kommer ut på dansk på forlaget Torgard, overs. Hugin Eide) ble han i 2019 belønnet med Færøyenes nasjonale litteraturpris.