Sebastian Johans
Sebastian Johans Svanhopp. Roman om död far er et annerledes farsportrett. ”Han var ikke den borgerlige pappaen som maste om tennis og ikke så sønnen som et menneske i seg selv”, slås det umiddelbart fast.
Han er intelligent og slagkraftig, men får ikke hverdagen til å gå rundt. Leiligheten han flytter til etter skilsmissen fra sønnens mor, lykkes han aldri med å innrede på en måte som kunne få den til å minne om et normalt hjem. Han pendler mellom håp og fortvilelse, lyse stunder og mørke, misbruket eskalerer, galskapen galopperer, den store kroppen vokser seg stadig større. Han synes synd på seg selv, føler seg misforstått av omverdenen, har angst for å mislykkes i farsrollen.
Men noen fråtsing i miseren handler det ikke om; Johans’ roman befinner seg langt fra de litterære fadermordene som det har vrimlet av i de nordiske utgivelsene de senere årene. I stedet er Svanhopp en svært øm og finstemt skildring av en far med et stort hjerte som nesten flommer over av kjærlighet: “Det første jeg tenker når jeg får høre at du ikke finnes mer, er at ingen noensinne kommer til å elske meg på samme måte som du”, minnes sønnen, jeg-fortelleren.
Dyktig og uten å gi det inn med teskje formulerer Sebastian Johans nettopp dette, at det finnes forskjellige måter å elske, å være foreldre på. Å trenge seg inn på sønnens tenåringsfester og vise hvordan man blander vin, vann og moltelikør for å holde fylla på passe nivå, er kanskje ikke helt som seg hør og bør. Men det er bare farens måte å vise omtanke på, hans spesielle måte å være nærværende og pedagogisk og samtidig nettopp se sønnen som et menneske i seg selv: “klart man vil drikke hvis man er ung”.
Like mye som et portrett av en ukonvensjonell far er Svanhopp også en vakker oppvekstskildring. I korte scener og med treffsikker tone skriver Johans fram bilder fra en barndom og tenåringstid i småbyen Mariehamn i det lille øyriket på 1980- og 90-tallet – tilsynelatende hverdagslige hendelsesforløp som i tilbakeblikk viser seg å være mettet med mening og betydning. Det er virkningsfullt og inviterer leseren til identifikasjon når snapshots fra egen oppvekst dukker opp i hodet og får konturer gjennom blitsbelysningen fra det litterært skildrede – også hvis man har vokst opp et helt annet sted.
Reminisensene veksler fruktbart med scener fra nåtid, der den voksne jeg-fortelleren behandler farsrelasjonen med terapeuten sin. Det er noe som gnager og irriterer mellom den geskjeftige svenske terapeuten og den mer robuste fortelleren, preget av den ikke alltid så tilrettelagte oppveksten i det ålandske øyriket midt i havet. Framstillingen av de til tider drastiske scenene fra barndommen generer også en viss lakonisk komikk, som når fortelleren tilstår overfor terapeuten at det i grunnen ikke var helt “optimalt” at faren bedøvet ham en gang.
Det er kort sagt en usentimental og vakker skildring av en far-og-sønn-relasjon preget av gjensidig respekt og kjærlighet, de dysfunksjonelle forutsetningene til tross. Faren er kanskje delvis mislykket i samfunnets og egne øyne, men i sønnens blikk lyser likevel briljansen gjennom alle farens tilkortkommenheter. Han er en intelligent, karismatisk og poetisk livskunstner med en kjempekropp og et enda større hjerte som i strid med alle tyngdelover besitter en forbløffende evne til å kunne utføre det perfekte svalestup.
Forfatteren og kritikeren Sebastian Johans (f. 1978) er oppvokst på Åland og deler sin tid mellom Uppsala og øyriket. Han debuterte skjønnlitterært i 2020 med den hyllede romanen Broarna, som også ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Den kritikerroste romanen Döden och Kerstin kom ut i 2023. Ved siden av det skjønnlitterære forfatterskapet virker Johans som kunstkritiker, blant annet i Dagens Nyheter, og han har også gitt ut flere bøker om ulike kunstnere. Svanhopp.Roman om död far ble også nominert til Svenska Yles litteraturpris 2025.