Sigbjørn Skåden

I Planterhaug møter vi førstebetjent Huuva, som reiser fra Oslo tilbake til den samiske bygda Planterhaug for å undersøke omstendighetene rundt dødsfallet til den gamle fylliken Nilsen. Drapssaken fungerer som romanens ytre omdreiningspunkt, men i Planterhaug er ingenting slik det først framstår.

Gjennom den fornorskede samen Huuvas vandringer føres leseren inn i et både fremmedgjort og mytologisk univers. Dagene på pensjonatet preges av varme måltider bestående av innmat og tradisjonell husmannskost, før han legger ut på sine langsomme og nølende undersøkelser. Overalt møtes han av taushet, unnvikende svar og gåtefulle utsagn.

Romanen stiller stadig nye spørsmål: Hva slags bygd er Planterhaug? Hva skjedde her da Huuva var barn? Hvorfor er han egentlig sendt hit? Hvorfor skriker grisene hele tiden? Etterforskningen utvikler seg til en fortelling om kunnskap, språk og makt, der Huuva tvinges til å konfrontere både bygdas fortid og sin egen.

Planterhaug er en dypt poetisk og melankolsk roman med stor detaljrikdom og et litterært overskudd som er sjeldent i norsk samtidslitteratur. Skåden bruker nynorsk, bokmål og samisk om hverandre. Denne språklige vekslingen synliggjør karakterenes tilhørighet, avstand og maktposisjoner. Romanens lek med både språk, slektshistorie og symboler gir teksten et tydelig historisk tyngdepunkt. Huuva sin etterforskning peker både bakover mot fornorskningspolitikken og framover mot spørsmål om samisk identitet i dagens Norge. I Planterhaug er maktforholdene snudd: det er Huuvas utenforskap og begrensede forståelse av det samiske fellesskapet som trer tydeligst fram.

Til tross for at romanen er preget av en gjennomgående tung og dyster stemning, er den rik på uventede vendinger. Denne uforutsigbarheten driver leseren videre i jakten på svar – ikke bare på hvem som døde, men på hva Planterhaug er, og hva bygda skjuler. Alt i alt framstår Planterhaug som en særdeles original roman med sterke språklige og formmessige kvaliteter, som gjør at den skiller seg tydelig ut i norsk samtidslitteratur.

Romanen Láŋtdievvá er et kraftfelt på 185 små sider. Du blir sugd inn i kraftfeltet med den første setninga i boka: «Fra Tårnet blåser en vind, et drag som sniker seg nedetter fjellia på vei mot kysten, stryker over Storelva og Jonneengene i dalbotn før den kjæler Huuvas kinn der han står på tunet og ser drosja forsvinne bakom småbjørkene på Gáváhássu på vei tilbake dit den kom fra.” (s. 7). 

Naturen er tett innpå hele tida når historien om den lille samebygda Láŋtdievvá blir fortalt, ei bygd der en betongblokk på 25 meter ruver over husene og naturen rundt, som et monument over moderniseringa og fornorskinga, mens saueflokken i sjette etasje hinter om en ufullendt prosess. Handlinga i romanen er full av brå omkastinger, gåtefulle scener, måltider med blod og innmat, truende vesener fra samisk muntlig tradisjon, situasjonskomikk og et språk som treffer hele nervesystemet ditt med et slag. Forfatteren har også krydret romanen med mengder av allusjoner til litteratur og musikk. 

Kriminalbetjent John Edgar Huuva kommer fra Oslo til Láŋtdievvá for å etterforske dødsfallet til den gamle alkoholikeren Nilsen. Huuvas avdøde far besøkte ofte hjembygda Láŋtdievvá om somrene sammen med sønnen, som derfor har et visst kjennskap til stedet og menneskene. Barndomsopplevelsene har etter alt å dømme satt spor i sjela, da han i godt voksen alder tok steget til å endre sitt etternavn til Huuva, etter farsslekta.

Mens han går rundt og observerer og stiller spørsmål, blir en del vonde menneskeskjebner, historien til to slekter og nærhistorien til hele samfunnet fortalt. Men han kommer ikke til bunns i hva som skjedde da Nilsen døde og da kusina Rakel forsvant for flere tiår siden. Huuva mislykkes som kriminalbetjent, men fungerer bra som katalysator i å avdekke livet i Láŋtdievvá før og nå. Det primære målet til Huuva er å finne ut mer om seg selv og sin egen bakgrunn. Men selv om Huuva føler tilhørighet til bygda, blir han sett på som en utenforstående, også av sin tante, den eneste gjenværende i familien. 

Hvordan forholder Láŋtdievvás beboere seg til sin samiskhet? Huuvas tante beskriver situasjonen slik: «På Planterhaugen er både historia og framtida slipt vekk frå åsynet på dei som bur igjen her. Alt vi har igjen er no. Men vi har ingenplass å gå. Alt vi formår er å forsvinne.» (s. 172). De føler seg ikke hjemme i det samiske fellesskapet. Samtidig pågår en revitalisering av samisk identitet i store deler av Sápmi. Huuva stiller et viktig spørsmål: «Finnes egentlig det enhetlige, har det noen gang eksistert ei glattpolert kjerne man kan si er det rette og sanne?» (s. 180). I samisk tekst formulert slik: «Leago ovdal leahkán čoahkis?» (s.179, på norsk: «Har vi vært samlet tidligere?».) Hvem er egentlig same og på hvilke måter kan man forvalte sin samiskhet? 

Selv om pessimismen råder mht. en samisk framtid, lever folk med en nærhet til naturen og en virkelighetsoppfatning som tross kristendommen og fornorskinga fortsatt gjenspeiler deler av et tradisjonelt samisk verdensbilde. De mytiske elementene i teksten, bl.a. i form av Čuoppomáddu og den seksfingrede jenta, skaper et spenningsfelt til den realistiske historien om Láŋtdievvá. De mytiske elementene smelter ikke inn i teksten, men utfordrer den vestlige verdens rasjonale virkelighetsforståelse, drøyer lesingen og oppmuntrer leseren til å komplettere historien. Forfatteren har i tillegg plottet inn historier skrevet av misjonærer på 1700-tallet, for å skape kontrast mellom det kjente og det fremmedgjorte. Dette betyr ikke at teksten ikke lar seg åpne av den ikke-samiske leseren, men den vil ha en dimensjon som de som ikke kjenner kulturen vanskelig vil få tak i. Romanen Láŋtdievvá byr altså på mye hjerneføde til leseren, men du finner neppe svar på alt, uansett kulturbakgrunn. 

Sigbjørn Skåden (f. 1976) er en samisk forfatter som tidligere har gitt ut flere diktsamlinger og romaner. Han skriver både på norsk og tornesamisk, og Planterhaug er utgitt parallelt på begge språk. Láŋtdievvá er den tornesamiske tittelen på boka.