Ursula Andkjær Olsen

Ursula Andkjær Olsen (f. 1970) er en markant stemme i nyere dansk litteratur. I verkene sine fletter hun sammen en vifte av spor og komponenter som mimer strukturer i den klassiske musikken. I hennes flerstemte og systemiske komposisjoner er språket en levende organisme der tingene får betydning av relasjonene de inngår i, i likhet med den verdenen de beskriver. Etter debuten i år 2000 ble Ursula Andkjær Olsen en frontfigur i den nye generasjonen av diktere som begynte å vende poesien mer ut mot verden ved å berøre temaer som samfunn, kjønn, kropp og politikk. Hun har skrevet over 15 verk, primært diktsamlinger, en roman samt flere hybridverk og har løpende arbeidet på tvers av kunstartene.

I Mit smykkeskrin folder diktene seg ut i tid og som tråder til de andre diktene i en imponerende nettverksstruktur. Diktsamlingen viderefører emner om moderskap og tap som har stått sentralt i forfatterskapet siden Det 3. årtusindes hjerte (2012), men det nye og banebrytende er at temaene nå knyttes sammen med overgangsalderen: «jeg er en mor / som ikke gør nogen til søskende / som ikke kommer til at i gøre nogen til søskende». Klimakteriet er bare sporadisk berørt i nordisk litteratur, og Ursula Andkjær Olsen behandler det på en original poetisk måte ved å vise hvordan overgangsalderen setter spor i kropp og sinn samtidig som den er en del av et større kretsløp: «jeg får lov at prøve at dø / før jeg er død / jeg får lov / det er en gave / det er noget som ikke indstifter en gæld / det er noget som ingen kan tage fra mig // overgangen fra frugtbar til ikke-frugtbar / fra fuldmåne til nymåne / jeg bliver jomfru igen // jeg bliver pige / igen».

I dette kretsløpet er kroppen forbundet med andre kropper samt med naturen og økonomien som en overgripende orden. Diktene viser livets biologiske og følelsesmessige syklus, og overgangsalderen er en del av dette pulserende økonomiske systemet der vi tar opp, avgir og gir tilbake.  Mange ord i diktsamlingen betoner dermed at det er økonomi i alle relasjoner. «Navlestrengen var den første økonomiske kanal / den delte sig i mund og mundstykke / siddende på hver sin krop». Tydeligere enn i Ursula Andkjær Olsens tidligere diktsamlinger viser Mit smykkeskrin hvordan økonomiens logikk gjennomtrenger alt i verden.

Diktsamlingens sju deler atskilles av Sophia Kalkaus fotografiske arbeider og har titler som «Bankboks» og «Mit smykkeskrin», og de peker i likhet med forsidens røde beholder på livmoren. I boka er livmoren en hul beholder eller en kanal for at én kropp kan overføres i en ny inntil det smertelige tapet av fruktbarheten. Døden spiller en stor rolle i diktene, og de rommer også spor av eventyr og myter. I hvert avsnitt opptrer et kursivert, fortellende dikt, og her dukker jegets barn og døde mor opp som stemmer og nærvær, men også som savn, og de er en del av det større kretsløpet der alt henger sammen: «at have / et sted i sig / erindringen om at have været / mindst to / sammenhængende organismer / den ene inden i den anden / som husker at have været inde i en tredje / måske husker // en civilisation af kæder af mindst to / ingen er alene».

Gjennom disse kjedene og strukturene får Ursula Andkjær Olsen oss til å se forbindelser mellom ting i universet som vi ellers ikke har forbundet med hverandre. Hun får oss til å merke at kroppen inngår i en større helhet, at vi på en nærmest mytisk måte er en del av kosmos og i en form for utveksling med andre mennesker. På svimlende vis rommer Mit smykkeskrin alt og får oss til å tenke og føle noe om alt i verden. I Ursula Andkjær Olsens systemiske og kosmologiske tilnærming er det en linje til Inger Christensens storverk det fra 1969, som det også er en referanse til på første side i Mit smykkeskrin: «det var det / var det bare det // så er vi med bussen».

Ursula Andkjær Olsen har siden debuten eksperimentert med nye former og formater, samtidig med at det gradvis har kommet mørkere toner inn i forfatterskapet. Hun har i høy grad inspirert yngre generasjoner av diktere og står som et fyrtårn i dansk poesi. Gjennom årene har hun mottatt en rekke priser for sine verk, og hun var også nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2009.