Vita Andersen

Vita Andersen debuterte i 1977 med den skjellsettende diktsamlingen Tryghedsnarkomaner, som i likhet med etterfølgeren Hold kæft og vær smuk (1978) fant opp en helt ny form for å skrive kritisk, popartaktig og presist om forbrukssamfunnets kvinneliv. I de påfølgende store romanene, for eksempel den fremragende Hva’for en hånd vil du ha(1987), er det ofte barnets perspektiv som står i sentrum, et perspektiv Vita Andersen på enestående vis greier å tre inn i. Og det barnet deler med oss i dette forfatterskapet, er et stadig og rystende svik fra dem som ikke burde svikte, de voksne, dvs. foreldrene, men også naboer, lærere og andre myndighetpersoner.

I den nye, selvbiografiske romanen Indigo. Roman om en barndom (ikke utgitt på norsk) er det som om alle trådene samles og finner en form som svarer sitt tema like presist som Tryghedsnarkomaner i sin tid svarte sitt. Romanen er et stykke erindringsarkeologi. Den begynner med at den voksne forfatteren rekvirerer “sin mappe” på et offentlig arkiv for å finne ut hva som egentlig skjedde da hun i en periode i sin barndom var anbrakt på forskjellige barnehjem og hos forskjellige mer eller mindre tilfeldige personer. Hun kan ikke huske nøyaktig hvilke steder hun var, eller i hvilken rekkefølge hendelsene inntraff, og da hun leser i mappen, oppdager hun at hun ikke engang gjenkjenner store deler av innholdet. Reaksjonen blir romanen. Den er et dykk ned i sansningene og erindringene som kan kalles fram. Svært orientert rundt lukter, lyder, kroppslige fornemmelser – alt kroppen likevel har sugd til seg. Og snarere enn en sammenhengende livshistorie får vi en sanset bilderekke av de veldig ulike miljøene og menneskene den lille jenta konstant blir kastet rundt mellom når hun ikke er hjemme hos sin psykisk syke mor, som tydeligvis ikke er i stand til å ta vare på verken seg selv eller de to barna sine. Da moren tar sitt eget liv, blir hovedpersonen permanent anbrakt utenfor hjemmet, og så er sirkelen foreløpig avsluttet.

Det er uvanlig tøff lesning. Omsorgssvikten er total. Men idet romanen ikke åpner erindringene via den voksne fortellerens fornuft og trang til orden, men via kroppens flimrende og likevel usvikelig sikre hukommelse, tilbyr den leserne en fantastisk mulighet for å se verden med det ensomme og fortvilte barnets blikk. Man forstår hvordan barnet konstant må skifte farge etter omgivelsene for ikke å bli for påfallende og dermed utsatt i de mange forskjellige “hjemmene” hun plasseres midlertidig i. Man forstår barnets overlevelsesstrategier: den magiske tenkningen, trangen til å ødelegge – alle følelsene som ikke har forandret seg det minste siden 1950-åra, som er romanens samtid. Som Proust, en annen stor utforsker av barndommens kroppslige erindringer, har formulert det, gir litteraturen oss adgang til andre verdener enn vår egen. Og det er nettopp det Vita Andersen i formidabel grad har lyktes med i Indigo – den mørkeblå fargen – som for romanens barn først og fremst står for den voksne verdenens uforutsigelige autoritet.