12. Jens Stoltenberg (Svar på replik)

Det er de nordiske landene selv som bestemmer om og hvordan de vil håndtere spørsmålet om atomvåpen på sin jord. Derfor har også nordiske land og andre NATO-land f.eks. valgt at de ikke vil ha atomvåpen stasjonert på sine territorier. 

NATO har slått fast i sine dokumenter at vårt mål er en verden uten atomvåpen, fordi vi alle selvfølgelig forstår det grusomme som følger med bruk av atomvåpen. Vi har også sagt at så lenge det finnes atomvåpen, vil NATO forbli en kjernefysisk allianse, for vi tror ikke at en verden der NATO kvitter seg med sine atomvåpen, mens Russland, Kina og Nord-Korea beholder sine, er en tryggere verden. Tvert imot tror vi det er en farligere verden. Det NATO ønsker, og det NATO arbeider for, er gjensidig nedrustning og avtaler som setter tak på og kutter antall atomvåpen i verdenen på en verifiserbar og kontrollerbar måte.

Der kom vi veldig langt med avtaler på 1970-, 1980- og 1990-tallet fram til 2000-tallet, bl.a. med noe som het INF-avtalen, som forbød alle mellomdistanseraketter. New START-avtalen satte tak på antall langtrekkende raketter. Problemet nå er at Russland forlater de avtalene. De har brutt INF-avtalen, så den er opphevet, og utplassert nye mellomdistanseraketter i Europa som også kan bære atomvåpen, og de har suspendert START-avtalen, som setter tak på antall langtrekkende våpen.

Vår utfordring er at vi opererer med Russland, som har både en retorikk der de truer med bruk av atomvåpen, og en politikk hvor de går bort fra de avtalene. Nå sist truer de også med å forlate prøvestansavtalen for atomvåpen, og de går bort fra avtalene som har regulert atomvåpen og bidratt til atomnedrustning. I tillegg har vi Kina, som ruster opp. Så arbeidet for regulert atomnedrustning og våpenkontroll er viktigere enn noen gang.