Marianna Kurtto

Marianna Kurtto
Photographer
Aapo Huhta
Marianna Kurtto: Tristania. Roman, WSOY, 2017. Nominert til Nordisk råds litteraturpris 2019.

Begrunnelse:

Vulkanutbruddet på den isolerte øya Tristan da Cunha i oktober 1961 var førstesidestoff i internasjonale medier. Det bodde et par hundre mennesker på denne øya i Sør-Atlanterhavet, mer enn to tusen kilometer fra det afrikanske fastlandet. De måtte flykte til ei øy i nærheten som bare var befolket av havhester, og derfra ble de transportert til Cape Town og London.

Etter katastrofen er det publisert et utall rapporter og andre faktaskrifter om Tristan Da Cunha, et sted assosiert med forestillinger om en paradisøy med velfungerende sosiale relasjoner.  Marianna Kurtto (f. 1980) benyttet seg av disse skriftene da hun orienterte seg mot øyas historie og livet til befolkningen. På grunnlag av fakta har hun diktet en egenartet fiktiv fortelling rundt vulkanutbruddet. På fengslende vis inntar romanen Tristan da Cunhas jord og skildrer innbyggernes skjebner så leseren blir grepet. Romanen strekker seg tilbake til midten av 1950-tallet og følger øyboerne fram til midten av 1960-tallet.

Sjangermessig kan Tristania – som har fått sin tittel fra øyboernes egen båt – karakteriseres som en moderne representant for øyfortellingstradisjonen. I verdenslitteraturen finner vi øyfortellinger helt tilbake til Homers Odysseen, og også i den nordiske folketradisjonen er det rikelig med skildringer av øyer og øyfolk. Tradisjonen omfatter også skipbruddsfortellinger av robinsoniade-typen, og fortellinger om “lykkelige øyer” som på strindbergsk vis også kan ha antiutopiske trekk.

Marianna Kurtto benytter seg av tradisjonens elementer på en personlig måte. I Tristania lever menneskene som en del av naturen og livnærer seg hovedsakelig på det øya og havet gir dem. De har et nært forhold til hverandre og bestemmer ting i fellesskap. Men selv i et paradis kan det komme en slange smygende, ikke minst når naturen viser seg fra sin strenge side: Gjentatte stormer setter øyboerne på prøve, jorda skjelver og vulkanen spyr ut lava av gjellene sine. “Kanskje det egentlig var en feiltakelse at øya kom til: øya er en unge som ble født ved et uhell og vokste seg for stor, og nå må den ødelegges”, sier fortelleren og søker en naturlig forklaring på øyas problem.

Tristania gir forskjellige familier og deres situasjoner plass på scenen, og også barna er naturlig med i fortellingen. Romanen består av vekslende fortelleravsnitt som belyser de samme begivenhetene fra forskjellige synsvinkler. Grunnfortellingen berikes også av ulike skueplasser, når beretningen flytter seg til England og Sør-Afrika. I fokus står det skrantende forholdet mellom fiskeren Lars og hans kone Lise. Utforskningen av de menneskelige relasjonene i familien får sitt særpreg av stemmen til den oppvoksende sønnen Jon, som prøver å finne seg selv. Av de andre fortellerne stiger øyas eneste lærer, Martha, klart fram. Hun har en traumatisk fortid som kaster skygger over hennes kontakt med andre mennesker.

Under vulkanutbruddet er Lars på forretningsreise i England, der han har forelsket seg og flyttet sammen med blomsterhandleren Yvonne. Da han leser om hendelsene på Tristan da Cunha i nyhetene, våkner samvittigheten, og han forsøker å vende tilbake til familien. I romanen er Lars en slags Odyssevs som har falt for sirenenes fristelser. Lise tar imidlertid ikke til takke med Penelopes rolle. Hun vraker ektemannen til fordel for en kontorfullmektig hun treffer i Cape Town. Også Lars finner en ny partner, i sin tidligere nabo Martha, og sammen vender de tilbake til Tristan da Cunha.

I likhet med de to vil mange av øyboerne som ble evakuert til England, tilbake til øya. ”Havet var langt borte, sa de, og vi sank i jorda. Noen tok med seg en ny ektefelle eller et barn som var født i landflyktighet, og det fjerntliggende hjemstedet var ikke lenger et resultat av tilfeldighetenes spill, det var ingen guds hånd som hadde kastet dem dit, de hadde selv valgt sitt sted.” Slik får øyfortellingen en lykkelig slutt, selv om det opprinnelige paradiset ikke er oppnåelig lenger.

En av styrkene ved narrativet i Tristania er at fortellingen utvikles med en kreativ bruk av forutsigelser og tilbakeblikk. Romanen beveger seg med menneskene og sørger for stadig nye og overraskende vendinger. Leseren får sin belønning når problemene løses og et virvar av menneskerelasjoner vikles ut. Hele tida bæres romanen oppe av et språk som preges av oppfinnsomme metaforer som gir verket en lyrisk merverdi.

De senere årene har den finske litteraturen blitt mer flerkulturell. Forfatterne har i stadig høyere grad hentet emner og temaer fra en videre kontekst. “Ved hjelp av fantasien kan vi reise til verdens ytterste grenser og inn i andre mennesker hvis vi vil”, som Kari Hotakainen, vinneren av Nordisk råds litteraturpris 2004, har skrevet. Med sin roman går Marianna Kurtto inn i rekken av litterære globetrottere.

Før Tristania har Marianna Kurtto gitt ut fem diktsamlinger og fått flere litteraturpriser i Finland. Hun jobber også som oversetter av engelskspråklig skjønnlitteratur.