Kim Simonsen

Motivering: 

Det uendelige havet og det enkelte mennesket 

Diktsamlingen Lívfrøðiliga samansetingin í einum dropa av havvatni minnir um blóðið í mínum æðrum («Den biologiske sammensetningen av en dråpe havvann minner om blodet i årene mine», ikke oversatt til norsk) av den færøyske forfatteren, forleggeren, kuratoren og akademikeren Kim Simonsen er et stillferdig verk, skrevet umiddelbart etter at dikterjegets far har gått bort. I kjølvannet av denne begivenheten går dikterjeget rundt i barndommens landskap, ei unevnt færøysk bygd, og bearbeider sorgen.  

Vinterlandskapets tiltakende lys, det omskiftelige været, storm, frost og tåke omhyller diktene og forener dem med naturens små og store sykliske bevegelser. Havet og bølgene og dråpene, havskummet, de frosne, glatte veiene, dyrenes åndedrett som er synlig i frostværet – alt dette maner fram sammenhenger, kontinuerlige forandringer og tilblivelser.  

I samlingens første dikt blir disse prosessene beskrevet som en forlengelse av farens død: 

«Faren min døde i morges, 

han seilte hele sitt liv 

på verdens fem hav. 

Nå bryter bølgene 

som bølgene har brutt 

inn over bølger. 

Slik vil bølgene 

omfavne stranden 

landet 

alt det 

som legges 

til på toppen av 

alt.» 

Faren som sjømann er en velkjent figur i færøysk litteratur. På samme måte er motivet av de pårørende, som står igjen på strandbredden og speider ut mot havet, så klassisk i færøysk litteratur og kunst at det har blitt en klisjé. Figuren og motivet er naturligvis forankret i den tragiske skjebnen som historisk har rammet mange sjømenn, men i Simonsens verk er det ikke noe som tyder på at dikterjegets far er død til sjøs. Han er bare død. Dikterjeget har overlevd faren sin, og man fornemmer en slags trist triumf i denne enkle konstateringen. Sønnen overlevde faren sin. Barnet forelderen sin. Det er som seg hør og bør. Men det er i denne detaljen at sammenhengen mellom faren og havet i diktsamlingen bryter med færøysk tradisjon. Det er ikke noe heroisk eller sentimentalt over farens død. Den blir knapt beskrevet. Livet hans blir stort sett heller ikke beskrevet. Derfor leses diktene med en overrumplende lettelse. 

 
Havet gir, og havet tar, sies det ofte med en slags lakonisk fatalisme, men i disse diktene er havets sjenerøsitet og grådighet verken lakonisk eller fatal, det er snarere en suveren autoritet, livgivende og inspirerende og full av innsikt.  

En kompleks tidsforståelse løper gjennom diktene og lar dem konsekvent oscillere mellom det lineære og det sykliske, mellom livet og døden, blodet og havet, mellom biologi og filosofi. Diktene er ofte avtakende, helt konkret i linjenes lengde og rytme og klang. Ved slutten av hvert dikt oppstår det en slags akkumulasjon av ekkoer, som paradoksalt nok ikke munner ut i en rungende stillhet, men snarere samles i en innsiktsfull klang. Slik leses diktene, og slik vendes papirbladene, lydlig og rytmisk, fortløpende og syklisk.  
 

«Vi er mennesker 

men ligner andre levende 

uten menneskelige kropper. 
 

Vi er mennesker 

mens det visne gresset 

bølger i vinden 

og vi bare gleder oss 

over å være. 
 

Vi er mennesker 

som våkner hver morgen 

med gamle minner 

og tidligere drømmer 

mens vi drikker kaffe.» 

Kim Simonsen har vært aktiv i mer enn 20 år, og hans praksis strekker seg på tvers av litterære sjangere og gjengse akademiske og kunstneriske felt. Hans tidligere diktsamlinger, Hvat hjálpir einum menniskja at vakna ein morgun hesumegin hetta áratúsundið(2013) og Desemburmorgun (2015), har begge mottatt kritisk anerkjennelse. Men med Lívfrøðiliga samansetingin í einum dropa av havvatni minnir um blóðið í mínum æðrum når Kim Simonsen et foreløpig lyrisk høydepunkt.  

Med denne boka har han greid å skape et verk og et språk om sorg og sørgelige far-sønn-relasjoner som overskrider det familiære og private og aldri blir verken bittert eller sentimentalt. Det er et sterkt økopoetisk verk som lar leseren ledsage dikteren på hans stillferdig eksistensielle ferd. Kim Simonsens Lívfrøðiliga samansetingin í einum dropa av havvatni minnir um blóðið í mínum æðrum er en konsekvent, klok, poetisk, og imponerende god diktsamling.