Kirsten Thorup

Kirsten Thorup
Photographer
Lærke Posselt
Erindring om kærligheden. Roman, Gyldendal, 2016.

Kirsten Thorup debuterte i 1967 med diktsamlingen Indeni – Udenfor og har dermed 50 års forfatterjubileum i år. Thorup har skrevet i alle sjangre, men det er først og fremst som forfatter av en rekke dype, eksemplarisk berørende og sosialt engasjerte romaner som for eksempel Lille Jonna (1977), Himmel og helvede (1982), Den yderste grænse (1987) og Bonsai (2000) at hun har satt et varig preg på nyere dansk litteratur.

Romanene har gitt sine mange lesere et speil der vi (som Shakespeares Hamlet sier) har kunnet se vår egen tids form samt kreftene som har skapt formen Romanene skildrer det enkelte menneskets innviklede liv, og dette menneskets like innviklede sosiale relasjoner – både til de nærmeste og til samfunnet, som hos Thorup alltid krever sitt. Romanene gir ofte stemme til dem som ellers ikke blir hørt, de skrøpelige, de marginaliserte, de som er “feil”, og sånn er det også i den nye romanen Erindring om kærligheden. Hovedpersonen Tara står egentlig overfor et gjennombrudd som Hamlet i en eksperimenterende oppsetning av stykket, men bakker ut av engasjementet for bl.a. å kaste seg ut i et arrangert ekteskap med en asylsøker, og livet hennes utfolder seg etter dette som en planløs rutsjebanetur. Hun er, som Hamlet, fanget i en nøling hva hennes eget liv angår. Til gjengjeld rekker hun konstant hånden ut til samfunnets utsatte – enda hun på sitt vis er like utsatt og hjelpeløs som dem hun hjelper. Tara får litt tilfeldig datteren Siri, en oppgave hun har vanskelig for å takle. Og romanen følger deres forhold gjennom en årrekke: et hjerteskjærende og nådeløst forløp der spørsmål om det nære som det vanskelige, retter og plikter, det private og det politiske – og ikke minst kjærlighetens styrke og pris – behandles i en stadig fordypet form. Vi når til den ytterste grensen – og ut over den. Tara ender på gata i nåtidens København. Men det slutter ikke her. Siri har i mellomtiden blitt en politisk engasjert performancekunstner, og Erindring om kærligheden bringer også en stor forsoning med seg i en mother/daughter-performance der det feministiske perspektivet på bevegende vis forløser den spente relasjonen.

Å betegne Erindring om kærligheden som en mor/datter-roman er imidlertid både riktig og feil. Riktig fordi Tara og Siris relasjon er kjærligheten som er en forutsetning for alt. Feil fordi romanen med sitt brede og detaljerte samtidsperspektiv også handler om alle relasjonene vi er bestemt av. Og kanskje spesielt de relasjonene vi vegrer oss for å inngå i – f.eks. relasjonen til rumeneren som står og tigger foran supermarkedet hver dag.

Erindring om kærligheden er også i dette perspektivet en kullsvart, uendelig nyansert og vis roman. Den trekker garn i dypet, i vårt felles dyp, slik bare virkelig litteratur kan gjøre det.