Minna Lindeberg og Jenny Lucander (ill.)

Med Minna Lindeberg (f. 1968) og Jenny Lucanders (f. 1975) Vildare, värre, Smilodon tar den finlandssvenske bildeboka skrittet inn i en ny æra.

Skueplassen er en barnehage der det handler både om å tilpasse seg til og om å utfordre kollektivet. Barnehagemiljøet gir rom for å framstille mangfold og berøre samfunnsspørsmål på en treffende måte. Lindebergs tekster har tidligere blitt visualisert av flere illustratører. For eksempel gir Liisa Kallios milde pastellverden i Pappa född lejon (2006) et helt annet inntrykk enn når Linda Bondestam, eller som nå Jenny Lucander, lager fargerike, nyanserte bilder. Lucander er en av kunstnerne som blir framhevet i den ambulerende bildebokutstillingen BY. Hun har illustrert Sanna Tahvanainens Dröm om drakar (2015), nominert til Nordisk råds barne- og ungdomsbokpris 2016), Flickan som blev varg av Sofia Hedman (2014) og Singer (2012) av Katarina von Numers-Ekman. I Vildare, värre, Smilodon skaper Lucander en fyldig og nyanserik persontegning med subtile oppslag der overgangene mellom ytre virkelighet og indre lekelandskap er sømløse. Hun oppløser romoppfatningen og behersker bildebokas konvensjoner fullt ut. Lindebergs tekst fungerer som et partitur som Lucander orkestrerer med finesse. Lucanders illustrasjoner og bildespråk utfordrer Lindebergs tekst i en dynamisk dialog gjennom hele boka.

Møtet mellom to selvstendige kunstnere gnistrer og gir leseren og tilhøreren gleden av å forstå og oppdage fortellingen selv og på flere plan samtidig. 

Om kunsten å smelte inn eller bukke under

Jentene i boka, den utlevende Annok Sarri og den ettertenksomme Karin Bergström, er oppslukt av vennskapet sitt. At de nevnes ved sine fulle navn, er en markering av at det hele virkelig ses fra barnets perspektiv. Barnehagepersonalet koser seg med mat og forholder seg åndsfraværende til det barna holder på med. Helt til Annok går amok og slår en dokke i speilet så splintene regner. Dialogen mellom personalet og jentene er talende:

“– Vad tänker du på Annok Sarri? undrar Marianne. Tänker du överhuvudtaget?

– Nä, bara på skit tänker jag! skriker Annok.

– Det är snyggt med splitter, det liknar ett bankrån, säger jag för att trösta Annok.

Men min röst böjer sig så lätt för oljudet från dom vuxna.”

Lindeberg skriver stramt, med presisjon. At Annok er navnesøster av den norsk-samiske forfatteren Annok Sarri Nordrå, som har skildret ei samejentes assimileringsprosess, er en detalj i boka som peker mot en diskusjon om etnisitet og opprinnelse. Etter utbruddet flytter bokas Annok ganske riktig til Lappland, til Karigasniemi, Utsjoki.

Klassekamp og feminisme bright

Til det nyskapende i Vildare, värre, Smilodon hører de utpreget klassemarkerte personene. Annoks pappa med capsen og det tverre oppsynet og Karins mamma med knallrosa eller grønt hår og fullstappede Lidl-matposer bryter med middelklasseperspektivet som dominerer den nordiske bildeboka. Hjemme hos Karin ligger et nummer av kvinnetidsskriftet Astra på bordet, der Åbo-kunstneren Iiu Susiraja, kjent for å iscenesette fedme og opprør i hjemmet i sine fotografier, viser pølsefinger til betrakteren, noe som gjøre personutformingen mer kompleks.

Bildefortellingen går på tvers av samtidige og kunsthistoriske tradisjoner med sine dekorative elementer. Enkelte oppslag kan minne om Joseph Frank-stoffer. Gjennom samspillet med både kvinnelige kunstnerskap og kunstverdenen ellers utvider boka sine berøringsflater. Det er også tidstypisk at boka er så sterkt preget av en generasjonsoverskridende henvendelsesform, ettersom den retter seg like mye til barn som til voksne. Kjernen utgjøres av en spennende skildring av vennskap og savn.

Lindeberg leker inn en spennvidde i jentenes felles verden gjennom Karins naturvitenskapelige legning. For eksempel blir fortidsdyret Smilodon, den sabeltannede tigeren, et symbol på forandringen jentene gjennomlever. På det avsluttende oppslaget sameksisterer Karins storbyhverdag med Annoks i Utsjoki, der nordlyset hviler over himmelen i en storslagen visjon over livet på våre nordlige breddegrader og over hvordan lengsel og samhørighet opphever avstand.